Språk er makt

Carl I Hagen og den påtroppende lederen for Oslo Frp. Camilla Wilhelmsen vil løse integreringsutfordringene med tvangstiltak overfor små barn som ikke kan godt nok norsk. Forslagene møtes med interesse av Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne. Mens retorikken i alle andre sammenhenger er preget av valgfrihet og tillit til familiene, er tonen en helt annet når det dreier som om minoritetsbefolkningen. Da skjuler man seg bak «hensynet til barnas beste» for å umyndiggjøre familiene og gripe inn med autoritære tiltak.

Det er fristende å minne om en skamplett i norsk historie, da det var samisk språk som skulle ut av skolegårder og barnesinn. Tiltakene mot samisk språk ble i sin tid også gjort av hensyn til «barns beste». Å lære dem norsk var å inkludere dem i et mer sivilisert fellesskap. I dag vet vi at det var et overgrep. Allikevel velger sentrale politikere i Frp. den samme retorikken overfor andre språkminoriteter i vår tid – bare norsk barne-TV, obligatorisk språktesting og pålegg om barnehage for de som ikke kan godt nok norsk ved 3-års-alderen – for «barns beste».

En kan naturligvis hevde at hensynet til urfolks rettigheter er mer forpliktende for storsamfunnet enn hensynet til andre minoriteter i landet, men det som skjer med barnas og foreldres selvoppfattelse er det samme. Språk og identitet er tett sammenfiltret. Autoritære tiltak fra myndighetene for å regulere hvilket språk barn skal bruke, innebærer også en intervenering i barnets identitet.

Vi vet nå at vi kan ha flere morsmål og at identiteten vår er ikke statisk, men dynamisk. Det betyr at et barn kan ha en somalisk identitet hjemme og en norsk identitet på fotballtrening eller på skolen. Når vi også tar inn over oss at en somalisk identitet er like mangfoldig og uensartet som en norsk identitet, forstår vi hvor kompleks en identitet egentlig er. Derfor vil det alltid være en del familier som praktiserer ett språk i hjemmet og et annet utenfor. Skavland snakker svensk i Sverige. Selv er jeg akademiker og skriver, snakker og leser like mye på engelsk som på norsk på jobb, mens jeg på fotballpuben har et språk jeg aldri bruker andre steder.  Det første språket – det som knytter de første tette båndene mellom barn og foreldre vil allikevel alltid stå i en særstilling. Det blir hjertespråket. Men kapasiteten til å beherske et mangfold av språk i ulike settinger er langt større enn vi tror.

Men når ett språk blir referansen for hva som er normalt og tillat i kommunikasjon i et samfunn, blir alle andre språklige fellesskap marginalisert og usynliggjort. Det samme skjer med identiteten til brukere av disse språkene. Det kan føre til opplevelse av mindreverd, men i neste omgang kan det også gi grobunn for kamp og aggresjon mot majoritetskulturen. I Belgia har det hollandsk-språklige mindretallet gitt grobunn for høyre-ekstrem flamsk nasjonalisme med front mot det fransktalende flertallet. Det finnes mange slike eksempler på aggresjon fra marginaliserte mindretall.

Det er med andre ord i samfunnets interesser at vi anerkjenner språklig mangfold som vi anerkjenner et mangfold av identiteter. Det gir ikke minst flere innbyggere opplevelse av å delta og være inkludert. Men i tillegg forebygger det også minoritets-ekstremisme. Alle muligheter et samfunn har til å praktisere et språklig mangfold, er derfor en styrke. I Belgia og Finland er alle offentlige skilt på to språk. Det samme skjer i områdene i Norge med samisk befolkning. 

I møte med skole og barnehage burde det også vært mulig for barna å oppleve et språklig mangfold. At urdu, arabisk og norsk går om hverandre rundt matbordet i barnehagen både blant barn og voksne er ingen trussel, men en nødvendighet og en styrke i et åpent flerkulturelt Norge. Alle barna vil derved oppleve seg som likeverdige deltagere i fellesskapet, og dette limet av tilhørighet er en av de aller viktigste forutsetningene for motivasjon for læring – også av språk.

Å oppleve at samfunnet utenfor hjemmet ikke anerkjenner det språket som gjør barnet trygt og konsekvent krever tilpasning til det «riktige» språket, svekker dette limet. Dermed svekkes indirekte også muligheten for å lære seg norsk. 

Å ha et flerspråklig fellesskap i skole og barnehager krever resurser. Det vil for eksempel kreve helt andre rammer for å kunne ansette morsmålsassistenter i barnehage og skole enn tilfellet er nå. Voksne som behersker flere språk og som kan bygge bro mellom barna der språket kommer i veien, er en verdifull, men knapp ressurs i dag. Det er grunn til å tro at det er her støtet må settes inn. Å bruke ressurser på autoritære tiltak som øker følelsen av marginalisering og mindreverd, er derimot å gå i feil retning og på sikt, potensielt farlig.  

(Publisert i Vårt Land 24.02.2014)