“There has to be a social process
going on in order that there may be individuals”
Et blikk inn i småbarnsavdelinger.
I løpet av 2014 og 2015 gjorde jeg et omfattende feltarbeid
i to småbarnsavdelinger Det endte i en doktorgradshandling som ble forsvart
19.januar i år ved Universitetet i Agder. Avhandlingen ble en undersøkelse av
hva kroppene, lydene og tingene i rommet betydde for barnas mulighet for å
kunne utvikle sin identitet og gruppetilhørighet i barnehagen.
Det jeg med andre ord har gjort er å
beskrive hvordan barn i barnehager lever i en stadig veksling mellom gruppe og
individ, å gli inn i mengden og å vise seg frem, mellom et vi og et jeg. Dette
spillet er ikke avhengig av verbalspråk eller pedagogiske opplegg, men kan øves
og utforskes ved hjelp av kropp og bevegelse, lyder og rytmer i lek og
hverdagssituasjoner. I denne artikkelen vil jeg presentere noe av funnene
fra denne undersøkelsen, og jeg vil drøfte hvilke vilkår barnehagen som
institusjon gir for barnas identitetsutvikling.
Identitetsutvikling som en danningsprosess
Filosofen
Hannah Arendt forstår identitet som et resultat av en stadig gjentagende
tilblivelsesprosess i spenningen mellom et vi
og et jeg, mellom å handle aktivt
skapende i verden og samtidig være prisgitt andres handlinger.
Å bli dannet
er en prosess hvor barnet vekselsvis griper
og blir grepet av verden omkring seg.
Vi må bli formet av verden for å kunne forme den. Arendt bruker språket som
eksempel. Det er fordi vi inngår i et språkfellesskap at vi kan snakke sammen,
men det er fordi vi er unike individer at vi har noe å si til hverandre.
Det er
imidlertid ikke slik at denne prosessen er avhengig av språk og de barna jeg
observerte hadde i hovedsak nonverbale relasjoner. Den franske filosofen
Maurice Merleau-Ponty beskriver danningsprosessene som en kroppslig
speilingsprosess eller en imiterende gjensidig bekreftelse mellom ulike kropper.
Han sier at: «..der skjer en bekræftelse af den andre gennom mig, og af mig
gennem den andre»[2]. Med
andre ord er opplevelsen av det første jeget
oppstått gjennom en sosial aktivitet eller et vi hvor kroppen, bevegelsene og sansene står i sentrum. Noe eller noen griper fysisk inn i barnas liv, og
barna griper fysisk tilbake, og gradvis etableres en identitet.
Identitetsprosesser kan riktignok aldri forstås uten at vi først forstår de
strukturelle og sosiale omgivelsene de oppstår i.
Danningsprosessenes vilkår i
barnehagen
I min undersøkelse måtte jeg ta hensyn til
at barnehagene ga bestemte rammer som preget barnas mulighet til å gripe
skapende inn i sine omgivelser. De rammene vil variere fra barnehage til
barnehage. La meg vise noen eksempler:
Noen barnehager lar de yngste sitte i
tripp-trapp-stoler som de ikke kan gå oppi eller ned av selv. Andre barnehager
har små stoler som barnas kropper behersker på egenhånd. Dette er to ulike
fysiske rammer med betydning for hvilket handlingsrom barna får og hvilken
subjekt-status de opplever å ha. Er ynglingspålegget forbudt eller tillatt i
barnehagen? Er den tingen barna vil ha med seg hjemmefra innenfor eller utenfor
kategorien lovlige kosedyr som kan ligge i hyllen? Kan et barn ha på seg den
rød lua som han er så glad i, eller tolkes den som for varm eller for kald
akkurat den dagen?
Med hensyn til disse og alle de andre
lignende avveiningene, er dessuten barnehagen annerledes enn i hjemmet, på
lekeplassen eller i skolen. Det er gitt et handlingsrom barna kan bevege seg
innenfor, og barnehagepersonalet vil i små og store valg i hverdagen ha makt
over barns identitetsutvikling.
Barna yter motstand.
Men barna er ikke passivt overlatt til disse
vilkårene. Det skjer en kontinuerlig veksling mellom å tilpasse seg og yte
motstand mot tripp-trapp-stolens rammeverk, regler for lue-bruk eller korrekt
pålegg. Enhver aktivitet barna blir tatt med på vil bli preget av at barna vil
forsøke å tilføre aktiviteten sin personlige stil. Det kan av og til arte seg
som en fantasifull og overraskende ny vri på et problem, som å ta på seg den
rød lua utenpå den varme blå som personalet insiterte på at skulle brukes.
Andre ganger kan det arte seg som opprør, tilsnikelser og unngåelser, som å
smugle med seg den lille forbudte private leken i sokken. Danningsprosessen
innebærer med andre ord å gripe skapende inn i de betingelsene som er gitt i en
situasjon for å tilføre situasjonen mening. Identitet er altså et
samspill mellom hva barna vil uttrykke og hva institusjonen, de voksne og de
andre barns gir av rammer. Barnets jeg
viser seg når det ytes motstand mot et vi.
Forstyrrelser og avbrytelser i leken
I mine
observasjoner av barn i lek skjedde det hele tiden små og store avbrudd og
forstyrrelser. Omgivelsene ga barna motstand. Aktiviteter og relasjoner ble
løst opp fordi det oppsto nye aktiviteter og nye barn som viste seg frem. Leketøyet
kunne også skape brudd og forstyrrelser. Et hjul kunne falle av en bil, et bein
kunne brekke av en dyrefigur og en byggekloss kunne være av feil type. En
stubbe som skulle brukes et annet sted enn der den lå, kunne være for tung å
bære.
Av og til kunne
disse bruddene og ny-etableringene fremstå som ganske uproblematiske, og barna vandret
fra den ene aktiviteten til den andre og inn og ut av ulike relasjoner uten at
det skapte nevneverdig spenninger. Andre ganger var det langt mer smertefullt
når ting stoppet opp eller når venner bare gikk fordi det skjedde noe annet et
annet sted som tiltrakk seg oppmerksomheten. Dessuten var kampen om eierskap
til ting og steder en stadig kime til konflikter mellom barna.
Uansett
konfliktnivå er det hver gang slike ting skjer en mulighet for å skape identitet.
I avhandlingen har jeg forsøkt, ved hjelp av Hannah Arendt, å vise hvordan det
å møte motstand eller å tåle at andre kommer i veien for meg og min handling,
er en forutsetning for at jeg som individ kan komme til syne i verden. Derfor
er både å yte motstand og å møte motstand en viktig del av et barns
danningsprosess.
Hva gjør vi så med dette?
Dette betyr
naturligvis ikke at de voksne skal trekke seg unna og la barnas konflikter og
andre utfordrende situasjoner gå sin gang uten å gripe inn. Nærværende og
lyttende voksne er helt nødvendig for at barna skal oppleve barnehagen som et
trygt sted. Men målet bør være at personalet kan få en mer hensiktsmessig måte
å respondere på overfor barnas handlemåter i konflikter. Konflikter mellom barn
er ikke farlige. De kan være svært viktige.
Det samme
gjelder hvordan man resonerer omkring barnas motstand i møte med de voksnes
krav og forventninger, dagsrytmens ubønnhørlige tikking og andre strukturelle
rammer i barnehagen. Slike rammer er avgjørende for et barns identitetsskaping,
men ikke fordi de viker unna og tilpasser seg, men fordi de trykker imot det
som står i veien. Ryddetiden treneres og påkledningen hales ut, og både rammene
som står i veien og barnas kraft til å støte tilbake er viktige.
Mitt mål er
ikke at barnehagepersonalet slutter å sette grenser, men at de forstår hvorfor
grensene hele tiden utfordres. Barna leter etter rom for sin identitet, og gradvis
etableres en sikkerhet med hensyn til hva det innebærer å være akkurat meg i
denne flokken og i dette barnehagerommet. Det er hva jeg i avhandlingen kaller
et jeg som vokser ut av et vi.
La meg helt
til slutt påpeke hvor viktig den frie leken og hverdagslivet ser ut til å være
for disse danningsprosessene. Det finnes mange pedagogiske program som gir
manualer for systematisk arbeid med sosial kompetanse og selvbevissthet. Det er
lite grunn til å tro at disse i seg selv er negative, men hvis det å sette
barna i ring og snakke om følelser, vennskap og inkludering fortrenger tiden
for lek, bevegelse og hverdagsopplevelser for barna, er det etter min mening grunn
til bekymring.
Det som er
mest verdifullt for barnas opplevelse av å høre til i verden og med hverandre,
kan fra tid til annen komme i konflikt med personalets intensjon om å skape
orden, ro og pedagogisk fremdrift.
[1] Mead, Mind, self and society – 1934, s.189
[2] Merleau-Ponty – Kroppens fenomenologi – s.152
Først publisert i "Steinerbladet" nr.2 2018
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar