Kampen om K-en

Den politiske debatten om K-en i KRLE-faget har tatt av etter at Arbeiderpartiet forbilledlig vedtok å fjerne den. Det er en viss tendens til at forsvarerne av K-en får vind i seilene takket være det en kan kalle en nasjonalistisk verdi-konservatisme. I møte med nye kulturelle strømninger (les islam), er det for noen viktig å holde fast på det som har vært Norges tradisjonelle felles verdigrunnlag. 

K-en blir en slags symbolsk markering av at det er et lim mellom oss som tradisjonelt har bodd i dette landet. Å fjerne K-en blir sett på som en måte å rive dette fra hverandre. Da ligger kulturen brakk og åpen for å bli overkjørt av noe annet som kommer utenfra som vi ikke liker.

Jeg mener det er høyst problematisk å skape en renessanse for ideen om at et land og et folk har en bestemt religiøs forankring. Det er etter min mening historieløst. Det som særpreger de vestlige demokratiene er først og fremst sekularismen. 

Den europeiske staten og de felles nasjonale samlingspunktene har gjennom de siste århundrene fjernet seg mer og mer fra et religiøst fundament, og jeg mener det har vært et av de store fremskrittene i moderne tid. Blasfemi-loven er borte og statens nylige brudd med kirken er siste innslag av denne prosessen i vårt land. Mye gjenstår fortsatt både i lovverk og ulike offentlige virksomheter, men tendensen er klar. Også vårt samfunn sekulariseres, og det er bra.

Det betyr naturligvis ikke at færre blant oss er religiøse, men mangfoldet og variasjonene i de religiøse uttrykkene er nok langt større enn før. Det finnes lite offentlig konformitet i forhold til hvordan og, i det hele tatt, om det religiøse skal komme til uttrykk.

Det har inntil de siste årene vært en sterk sekulær stats-tradisjon også i islam-dominerte land. Tyrkia er kan hende det sterkeste eksempelet. Der har dessverre disse impulsene ofte endt som brutale diktaturer som i tur og orden har kollapset mot folkelige og ofte islamistiske opprør. Resultatet er at den arabiske verden nå er sterkt preget av en galopperende av-sekularisering. Gamle religiøse tradisjoner griper om seg i statsapparatet, lovgivning, skoleverk og generelle levemåter.

Det er fare for at vestens måte å respondere på er å gjøre det samme. K-en i KRLE-faget er et eksempel på dette. En ny romantisk dyrking av korset i flagget, å bære korssmykke og den religiøse betydningen av riksløven er i anmarsj. Snart melder det seg vel også en nostalgisk dyrking av Hellig Olav og en gjeninnføring av tradisjonen med hodeplagg for kvinner i kirkene.

Det er mange tegn på at sekulariseringen i vesten har stoppet opp. Det er sterkest i en del mellomeuropeiske land som Polen og Ungarn, men også Le-Pens Frankrike-visjon er preget av det. Norge er intet unntak. På område etter område styrker og befester det religiøse sin stilling i det offentlige livet, og vi møter dermed Islam med en aksept for at religion skal prege et samfunn og dets institusjoner. Når forsvaret for tiden tar imot nye grupper soldater fra våre nye landsmenn, responderer de ikke med å fjerne den antikvariske feltprest-ordningen. De supplerer med felt-imam.

Vi burde gjøre det motsatte. Vi bør være tydelig på at det verdifulle med vesten er bruddet med kirkens makt til å sette premissene for stat, samfunn og kultur. Satt på spissen er det et uunngåelig resultat av den 500-år gamle reformasjonen.

Vi bør være stolte av vår sekularisme, og vise nye landsmenn at hos oss har lovgivning og statlige institusjoner (som skole) hverken plass for Islam eller kristendom. Derfor er kampen mot K-en en viktig kamp å ta.