Den politiske debatten om K-en i KRLE-faget har tatt av etter at
Arbeiderpartiet forbilledlig vedtok å fjerne den. Det er en viss tendens til at
forsvarerne av K-en får vind i seilene takket være det en kan kalle en nasjonalistisk
verdi-konservatisme. I møte med nye kulturelle strømninger (les islam), er det
for noen viktig å holde fast på det som har vært Norges tradisjonelle felles
verdigrunnlag.
K-en blir en slags symbolsk markering av at det er et lim mellom
oss som tradisjonelt har bodd i dette landet. Å fjerne K-en blir sett på som en
måte å rive dette fra hverandre. Da ligger kulturen brakk og åpen for å bli
overkjørt av noe annet som kommer utenfra som vi ikke liker.
Jeg mener det er høyst problematisk å skape en renessanse
for ideen om at et land og et folk har en bestemt religiøs forankring. Det er
etter min mening historieløst. Det som særpreger de vestlige demokratiene er først
og fremst sekularismen.
Den europeiske staten og de felles nasjonale
samlingspunktene har gjennom de siste århundrene fjernet seg mer og mer fra et
religiøst fundament, og jeg mener det har vært et av de store fremskrittene i
moderne tid. Blasfemi-loven er borte og statens nylige brudd med kirken er
siste innslag av denne prosessen i vårt land. Mye gjenstår fortsatt både i lovverk
og ulike offentlige virksomheter, men tendensen er klar. Også vårt samfunn
sekulariseres, og det er bra.
Det betyr naturligvis ikke at færre blant oss er religiøse,
men mangfoldet og variasjonene i de religiøse uttrykkene er nok langt større
enn før. Det finnes lite offentlig konformitet i forhold til hvordan og, i det
hele tatt, om det religiøse skal komme til uttrykk.
Det har inntil de siste årene vært en sterk sekulær stats-tradisjon
også i islam-dominerte land. Tyrkia er kan hende det sterkeste eksempelet. Der
har dessverre disse impulsene ofte endt som brutale diktaturer som i tur og
orden har kollapset mot folkelige og ofte islamistiske opprør. Resultatet er at
den arabiske verden nå er sterkt preget av en galopperende av-sekularisering. Gamle
religiøse tradisjoner griper om seg i statsapparatet, lovgivning, skoleverk og
generelle levemåter.
Det er fare for at vestens måte å respondere på er å gjøre
det samme. K-en i KRLE-faget er et eksempel på dette. En ny romantisk dyrking
av korset i flagget, å bære korssmykke og den religiøse betydningen av
riksløven er i anmarsj. Snart melder det seg vel også en nostalgisk dyrking av
Hellig Olav og en gjeninnføring av tradisjonen med hodeplagg for kvinner i
kirkene.
Det er mange tegn på at sekulariseringen i vesten har
stoppet opp. Det er sterkest i en del mellomeuropeiske land som Polen og
Ungarn, men også Le-Pens Frankrike-visjon er preget av det. Norge er intet unntak.
På område etter område styrker og befester det religiøse sin stilling i det
offentlige livet, og vi møter dermed Islam med en aksept for at religion skal
prege et samfunn og dets institusjoner. Når forsvaret for tiden tar imot nye
grupper soldater fra våre nye landsmenn, responderer de ikke med å fjerne den
antikvariske feltprest-ordningen. De supplerer med felt-imam.
Vi burde gjøre det motsatte. Vi bør være tydelig på at det
verdifulle med vesten er bruddet med kirkens makt til å sette premissene for
stat, samfunn og kultur. Satt på spissen er det et uunngåelig resultat av den
500-år gamle reformasjonen.
Vi bør være stolte av vår sekularisme, og vise nye landsmenn
at hos oss har lovgivning og statlige institusjoner (som skole) hverken plass
for Islam eller kristendom. Derfor er kampen mot K-en en viktig kamp å ta.
