For tiden reiser en forsker-buss fra barnehage til barnehage
for å blåse liv i realfagsinteressen blant barna. Utstyrt med hvite frakker og
vernebriller sitter barna bøyd over reagensrør med farget væske. Det oppstår
små ufarlige eksplosjoner. Det er lekpreget og barna ser ut til å ta imot
tilbudet med åpne armer, smil og stor øyne. Jeg står selvfølgelig i fare for å
fremstå grinete og surmaget, når jeg allikevel velger å reflektere kritisk over
denne måten å løse realfagsutfordringen på.
Jeg mener tidlig innsats for å vekke interessen for realfag
er en god intensjon, men alle som kjenner små barn vet at når det gjelder
interesse for fenomen i verden rundt dem, er den intenst tilstede allerede. Den
pedagogiske utfordringen er ikke å vekke interessen, men å sørge for at den
ikke slokner ut gjennom et langt utdanningsløp.
Derfor er jeg skeptisk til en realfagsatsing i barnehagen som
dyrker et naturvitenskapelige positivistisk forsker-ideal. Realfag er ikke
tjent med å være løsrevet fra livsnære hverdagssituasjoner. Å lære barn at
realfag og forskning skal forbindes med kunstige laboratoriemiljø og hvite
frakker kan bidra til å fremmedgjøre barna fra naturen de skal lære om.
Det kan selvfølgelig være en morsom opplevelse å leke forskere
ved å ikle seg stereotypien av hvordan forskere ser ut. Men hvite frakker og vernebriller er ikke
nøytralt utstyr som uten videre kan introduseres for barn uten at det også
formidler noen verdier.
Det som formidles er at verden best kan undersøkes hvis du
holder en viss avstand – hvis du ikke har for mye direkte berøring med den, men
ser på den utenfra. Vernebrillene forteller oss i tillegg at verden potensielt
kan være farlig. Er du ikke forsiktig
kan den finne på å eksplodere i ansiktet ditt.
Dette er ikke en formidling av
naturens fantastiske verden jeg tror fremmer kjærligheten og interessen for
faget på lang sikt.
Jeg er overbevist om at dette allerede er en medvirkende
årsak til at faget er så vanskelig å få liv i lenger opp i skolesystemet. Det
ender fort i arbeidsformer man forbinder med kontrollerbare
positivistisk-orienterte vitenskapelige eksperimenter fjernt fra livet, og
resultatet er at mange elever detter av lasset.
Mens man i ungdomskolen etterspør mer praktiske tilnærminger
til disse fagene for å engasjere flere, applauderes det når barnehagesektoren
går motsatt vei og innfører sterile livsfjerne arbeidsmåter. Dette er en
uheldig utvikling.
Dette må ikke forstås som motstand mot å la barn undre seg
og utforske verden, og det er flott at rammeplanen poengterer ansvaret
barnehagen har for å gi barna opplevelser og erfaringer som gir grunnlag for
glede over realfaglig læring.
Men dersom man ikke tar inn over seg verdien i hvordan barn naturlig
tilegner seg kunnskap om verden, kan aldri denne oppgaven løses på en god måte.
Varig kunnskap om jorden krever at du har hatt den under
neglene, på buksebaken og i skoene.
Mekanikkens lover erfares best i armer som løfter og føtter som løper.
Hvert skrubbsår på kneet og hver kul i panna er synlige tegn på at læring har
funnet sted.
Grunnen er såre enkel; det som til slutt blir anvendbar
abstrakt kunnskap er mer forankret i oss når den er erfaringsbasert, opplevd
kroppslig og forbundet med følelseslivet – som levd liv, rett og slett.
For å
si det helt banalt; Barnet må gripe og bli grepet for å begripe.
Selv om det virker mye mer gjennomtenkt og
pedagogisk målrettet å legge til rette for eksperimenter med reagensrør og
pipetter, er det allikevel ganske verdiløst uten det barnekroppen kan tilegne
seg gjennom lek.
