'
Den fremste faktoren for å lykkes i samfunnet som ikke
etnisk norsk påstås å være å lære seg norsk så fort som mulig. Da er tidlig
start i barnehagen gjerne fremhevet som en viktig forutsetning. Selv om vi har
full barnehagedekning og er verdensmestre på barnehagebruk er det stor
forskjell på etnisk norske barn og barn med innvandrerbakgrunn. I Oslo viser undersøkelser
at mens 6 av 10 etnisk norske barn gikk i barnehage ved fylte 2 år, gikk 1 av 10
barn med innvandrerbakgrunn i barnehagen ved samme alder.
Det er dette gapet samfunnet har satt seg som mål å tette.
Det er krevende, og selv i bydeler i Oslo som har prøvd ut et tilbud om gratis
kjernetid har utviklingen gått svært langsomt. For barn under 4 år har det hatt
liten eller ingen betydning. Det er naturlig at man også revurderer
kontantstøtten. I Kristiansand går halvparten av kontantstøtten til foreldre
med innvandrerbakgrunn, kunne Fædrelandsvennen fortelle oss forleden.
Det er ingen tvil om at mange barn av disse
kontantstøtte-mottagerne kunne hatt glede av å gå i barnehagen på samme måte
som mange av mottagerne selv kunne hatt glede av å delta i arbeidslivet, men vi
har med kulturelle forskjeller å gjøre som ikke er så lette å hoppe bukk over.
Og vi må passer oss så vi ikke tror at det alltid skyldes frykt for at barna
skal bli for norske, manglende kunnskap om hvor viktig barnehage er for barns
utvikling, eller at de ikke vet sitt eget beste. Dette blir altfor enkelt.
Det var derfor befriende å lese Fædrelandsvennens intervju
med Fatima Al Kharsani, en syrisk mor som begrunnet hvorfor hun venter med å
sende sine barn i barnehagen. Forklaringen var åpen og rasjonell og preget av
en trygghet i forhold til barndomssyn, syn på foreldrerollen og hva god omsorg
er.
Det kan derfor være nyttig å se den særnorske
barnehagevirkelighet med andre briller enn våre egne. I OECD-området ble det i
2008 fastsatt et mål om at medlemslandene skulle gi 25 % av barn under 3 år et
barnehagetilbud. Bare halvparten av medlemslandene oppfyller dette. I Norge har
nær 80 % av barn under 3 år et barnehagetilbud, og det er bare Sverige, Finland
og Danmark som er i nærheten av dette tallet.
Det er med andre ord internasjonalt svært spesielt at
foreldre forventer at barnehagen står klar til å overta tilsyn, omsorg og
oppdragelse på dagtid når barnet er fylt ett år, eller at samfunnet forventer
at foreldre skal ta imot tilbudet av hensynet til en god språklig og sosial
utvikling.
Jeg sier ikke dette for å undergrave det faktum at en god barnehage
kan være et stimulerende og trygt sted for ett-åringer, men jeg vil vise hvor
normalt det er utenfor Norges grenser å la omsorg og oppdragelse være foreldres
ansvar alene i småbarnsalderen.
La meg peke på noen faktorer som i lys av dette kan forklare
manglende deltagelse i barnehagelivet fra deler av innvandrerbefolkningen. Utgangspunktet
mitt er at dette er foreldre som i like stor grad som majoritetsbefolkningen er
kompetente omsorgspersoner som foretar rasjonelle valg på vegne av sine barn.
Her er tre mulige faktorer:
1.
Når barnehage fra ett år i utgangspunktet er et
fremmed fenomen for en mor og en far, blir et slikt valg mer reflektert og
gjennomtenkt enn for foreldre som opplever dette som en normalsituasjon. Det er
naturlig å være mer kritisk og forsiktig med å involvere seg i institusjoner
som er ukjente. La oss derfor snu det hele på hodet. Kan det tenkes at mange
etnisk norske foreldre i for liten grad foretar en grundig nok vurdering av om barnehageplassen
de blir tilbudt er et godt valg for deres ett-åring?
2.
For mange foreldre andre steder i verden er
dessuten offentlig omsorgsstøtte for små barn knyttet til manglende resurser
eller dårlig omsorgsevne. Å være i stand til å ta godt vare på sitt barn uten
hjelp, eller å ha råd til å la en av foreldrene være hjemme med barna så lenge
som mulig, er for mange et tegn på autonomi og vellykkethet. Dette kolliderer
med vår kultur som er på randen av å se på det å holde sitt barn hjemme som
dårlig omsorgsevne.
3.
Det å la barn etablere et godt forhold til
morsmålet er viktig for enhver med foreldreansvar. Å mestre morsmålet er døren
til god kommunikasjon med foreldre, søsken og annen nær familie, og et
nødvendig utgangspunkt for også å kunne forholde seg til andre språk. Dette
støttes også av forskning på barns språkutvikling. Å overbevise foreldre om at
barnet så tidlig som mulig bør lære seg norsk før morsmålskompetanse er
etablert er ikke lett. Som norsk i utlandet ville vi neppe ha tatt lett på
dette. Det handler om å gi fra seg muligheten til å være barnets primære
kommunikasjonspartner.
Dersom vi ikke tar slike forhold i betraktning, kan vi ikke
løse utfordringene med å integrere barn med innvandrerbakgrunn i norske skoler
og barnehager. Det handler om å ta disse foreldrene på alvor, anse de som
rasjonelle, vitebegjærlige og kompetente omsorgsgivere som må få respekt for
sine valg. Og vi må slutte å tro at en promille av jordas befolkning har
fasiten for alle.
(På trykk i Fædrelandsvennen november 2014)
