Da prins Siddharta, senere kjent som Buddha, var barn, ble
det spådd at han enten kunne bli en mektig verdslig hersker eller en stor
åndelig leder. Hans far kong Suddhodana, besluttet da ifølge myten å skåne han
fra alt ondt i verden for at ikke lysten til å forlate sin rolle som prins
skulle vekkes til live. Alle tegn på død, sykdom og sorg ble effektivt luket ut
av prinsens omgivelser. Alt han så i oppveksten var glade og friske mennesker.
Men rastløsheten tvang han ut på hemmelige nattlige vandringer i byen utenfor
slottet der han møtte livets harde realiteter, blant annet i form av et
gravfølge hvor sykdom, død og sorg åpenbarte seg med full tyngde. Siddharta
valgte etter dette å gi avkall på sin prinsetittel og slottslivets
bekymringsløse luksus for å bli en fattig tiggermunk som søkte åndelig
opplysning istedenfor verdslig makt.
Da jeg som lærer i sin tid fortalte denne historien til mine
elever, var det ikke for å vise hvordan de tenkte i India for 2500 år siden. Jeg
ville vise hvor viktig de eksistensielle opplevelsene av å møte verden i all sin
grå alminnelige ufullkommenhet er for et menneskets mulighet til å finne seg
selv. Det samme bildet dukker opp i fortellingen om den hellige Frans av Assisi
som gav bort farsarven til de fattige for å bli en av dem, eller for den saks
skyld, historien om Kristus som motsto djevelens tilbud om å kaste seg utfor
fjellet for å bli båret av engler.
Dette er arketypiske fortellinger som hyller det alminnelige
og dyrker det demokratiske prinsipp om enhvers likeverdige deltagelse i
felleskapet, og det er ikke uten grunn at vår skolehistorie har holdt slike
fortellinger i hevd. Hele enhetsskole-prosjektet dreier seg om å invitere
elevene inn til å oppleve verdien av det alminnelige. Folket som tidlig
avskaffet adelen og for 200 år siden fikk en av datidens mest radikale
grunnlover, har derfor en dypt forankret skepsis mot private skoler som
undergraver disse verdiene. At monarkiet på tross av dette har overlevd, er mange
enige om skyldes at kong Olav satt på trikken under oljekrisen på 70-tallet. Kongens
alminnelighet sjarmerte oss. Men slike ikoniske bilder fjerner ikke det
paradoksale i at et demokratisk likhetsdyrkende folk har monarki som statsform.
Når kronprinsparet velger bort den offentlige skolen til
fordel for dyre private løsninger, kan det ses på som et svik mot monarkiets
folkelighet og en svekkelse av båndene mellom «folk og drott», men jeg vil
hevde at det gjør vårt samfunn litt mindre paradoksalt. Det er ikke enkelt å forstå
at en skole hvor likeverdighet, felleskap og demokrati er overordnede verdier,
kan inkludere elever som ikke som voksne kan stilles til ansvar og
straffeforfølges, som ikke kan avgi stemme ved valg eller velge sitt livssyn og
hvis foreldre ikke kan tiltales med navn eller personlig pronomen.
De verdiene den norske enhetsskolen er basert på stemmer
dårlig med monarkiets rituelt opphøyde patos, og det var derfor på et vis
ryddigere for 100 år siden når kongebarna fikk sin opplæring av strenge
guvernanter trygt innenfor slottets murer.
Lærere fortsetter å formidle de gamle fortellingene.
Siddharta og den hellige Frans måtte oppgi alle privilegier og hele sin opphøyde status for å nå sine mål; å opphøye det alminnelige. Å ha kronprinser og -prinsesser i offentlig skole står i paradoksal motsetning til denne forestillingen, og derfor er kongehusets valg av eliteskoler tross alt med på å gjøre tilværelsen vår litt mer forståelig – ikke minst hva det innebærer å ha et monarki.
