Morsrolleorganisasjonen «Tid for barn» ved Grace Torsøe har
nok en gang løftet frem viktige poenger med hensyn til hvordan de aller minste barna
våre bør ivaretas. Det handler om dokumentert økt stress blant de yngste
barnehagebarna med dramatiske perspektiver for mulige konsekvenser senere. Trygghet
i de nære relasjoner og beskyttelse mot stress må helt klart ligge i bunn for hvordan
vi organiserer hverdagen rundt små barn. Unnlater samfunnet å ta dette på alvor
betaler vi en høy pris på sikt. Det er jeg helt enig i. Jeg er derimot ikke
sikker på at en polemisering mot barnehage for ett-åringer, er riktig vei å gå.
Å ta til orde for økt kontantstøtte eller fortsatt utvidelse
av permisjonstiden, for å sørge for at flere som ønsker det kan være lengre
hjemme med sine barn, er i seg selv forståelige krav. Vi kommer allikevel ikke
utenom at arbeidsliv og familiemønster i vår tid gjør barnehage for ett-åringer
nødvendig for det store flertallet. Hvor mange som klarer eller velger et liv
utenfor arbeidslivet for å være hjemme med barn lengre enn i dag vil nok
variere, men det er urealistisk for de aller fleste, selv om enkle grep som
gjør foreldrepermisjonstiden noe lengre eller mer fleksibel, er en god ide. Å
gjøre større endringer vil kreve betydelige samfunnsmessige endringer over lengre
tid. At morsrolleorganisasjonen reiser slike grunnleggende spørsmål er
allikevel prisverdig.
Men jeg ønsker at deres bekymring som vi alle deler, også rettes
mot kvalitetskravene for barnehager. Det er kvaliteten på institusjonshverdagen
til ett-åringene som bestemmer om vi som samfunn her og nå oppfyller vår
forpliktelse overfor de mest sårbare og minst taleføre blant oss. 80% av
ett-åringer går i dag i barnehager med svært ulik struktur og kvalitet – fra
små idylliske innelukkede stuer hvor antall barn og voksne en skal forholde seg
til ikke overstiger 10, til åpne landskap i fleksible barnehager med et
tresifret antall små og store aktører.
Mange barnehager møter de yngste og deres foreldre med varme
og klokskap. Mitt inntrykk er allikevel
at sektoren de siste årene har hatt en så eksplosiv vekst at hensynet til
kvalitet i innhold og organisering ikke har hengt med i utviklingen. Full
barnehagedekning skulle sikres, og det har vært tatt et skippertak hvor både
kommuner og private aktører har satset mye på nyetableringer – dessverre i noen
tilfeller med billige og lite barnevennlige løsninger som resultat. Valgkampens
slagord om å bruke de store pengene på de små menneskene er derfor høyst
betimelig.
Barnehagesektoren er samtidig under sterkt press. Det er
svært komplekse oppgaver vi som samfunn forventer at barnehagene skal løse.
· Barnehagen skal sikre mulighet for likestilling
og full deltagelse i arbeidslivet for alle. Det innebærer fleksibilitet med
hensyn til åpningstider og tilgjengelighet.
·
Barnehagen skal løse integreringsutfordringen
gjennom å sørge for at alle barn kan norsk før de begynner på skolen.
·
Barnehagen knyttes stadig tettere til det
samlede utdanningsløpet og krav om læringsutbytte og fagspesifikk tenkning rundt
barnehagens innhold skjerpes.
·
Dessuten stiller hvert enkelt foreldrepar
naturlig nok høye krav om at deres barn skal ble sett og inkludert, få oppleve
annerkjennelse og få vekstmuligheter språklig, kroppslig, sosialt,
intellektuelt og emosjonelt.
·
På toppen av dette er barnehagesektoren innvevd
i et kommersielt marked hvor kampen om kundene og bunnlinjen preger hverdagen i
større og større grad.
Rammene i form av økonomi, bemanning, kompetanse og
kvalitetsnorm oppleves ikke på langt nær tilstrekkelig for å oppfylle alt
dette, og de som først betaler prisen er de alle yngste barnehagebarna som er
mest sårbar for uro, uforutsigbarhet og manglende fang. Jeg håper derfor
morsrolleorganisasjonen «tid for barn» er med på å stille følgende klare krav
for fremtidens barnehage:
· Fleksibilitet og tilgjengelighet for foreldre må
ikke gå på bekostning av barns rett til «normal-arbeidstid». Når har 90% av
alle barn i barnehage en oppholdstid på mer enn 40 timer ukentlig.
·
Integreringsforventningene om å lære alle barn
norsk før skolestart må medføre helt andre rammer enn i dag til ekstra resurser
– både morsmålsassistenter og spesialpedagogisk personell.
·
Læringstrykket er stort nok, og en ny rammeplan
for barnehagen bør snarere dempe forventningene om læringsutbytte enn å skjerpe
det. Det bør gis mer rom for fri barnekulturell utfoldelse og å bare være
sammen i lek og enkle hverdagslige situasjoner.
·
Den kommersielle delen av barnehagesektoren bør
problematiseres. De argumentene som brukes i debatten rundt privatisering av
skolene blant annet om utbytteforbud, gjelder også i barnehagene.
·
I tillegg er satsing på økt rekruttering til
både fagarbeider- og barnehagelærerutdanningene og en god nok lovfestet
bemanningsnorm naturlige krav å stille for at alle foreldre skal oppleve at
deres barn blir møtt på en tillitsvekkende måte.
De politiske partiene som gjorde barnehageløftet og sikret
full barnehagedekning er de samme partiene som lovet å bruke de store pengene
på de små menneskene. De får nå ikke mulighet til å holde dette løftet. La oss
håpe at den nye kunnskapsministeren ikke vil fortape seg i løftet om mer etter-
og videreutdanning av lærere og ekstra resurser på ungdomstrinnet for å hindre
frafall, men vende blikket mot de aller yngste i utdanningsløpet. Tidlig
innsats er ikke bare ekstra lærere i første klasse, men det er først og fremt
solide, tillitsskapende og varme rammer rundt de minst taleføre blant oss –
ettåringene i barnehagen.
