Håndhilsning har røtter tilbake i gamle Greske og Babylonske
kulturer, og ble nedtegnet i sagn og myter og avbildet på vegger og tak som et
tegn på at to parter viste hverandre tillit og åpenhet. Det konkrete opphavet
er ganske banalt, men allikevel den gangen, livsviktig. Å åpne hendene for
hverandre var et bevis på at ingen av partene bar våpen. I middelalderen ble
det i tillegg utviklet håndhilsning som inkluderte risting av hender og
underarmer, og etter sigende var det for å vise at det heller ikke var kniver
skjult i jakkene eller under kappene.
Vi mistenker ikke hverandre for å være våpen når vi møtes i
vår tid, og vi kunne kanskje klare oss fint uten å riste hverandres hender og
underarmer når vi møtes, men det er allikevel noe i den gesten som ikke kan
erstattes av å dunke hverandre med albuen eller knyttede never.
Den åpne hånden er et tegn på at vi ikke skjuler noe for
hverandre, og at vi møtes i tillit. Hånden og særlig håndflaten er at av våre mest
sensitive organ som vi ellers bruker til kjærtegn og til de fineste
sanseopplevelsene våre – å kjenne på den glatte steinen eller stryke over
kattens myke pels og å leie en liten barnehånd.
Derfor gjør vi oss også sårbare når vi gir hverandre
håndflaten. Vi tilbyr hverandre noe av det vi fineste og mest følsomme vi har
som kropper. «Så gi hverandre hånden på det» kan en høre sagt under vigsler for
å få bekreftet at de nygifte viser hverandre den gjensidige åpenheten og
tilliten et ekteskap er avhengig av.
Alle kontrakter, enten det er stridende parter i krig som
har funnet fram til avtale om våpenhvile eller det er forretningsavtaler som er
i boks, forsegles med et håndtrykk. Overalt er håndtrykket ikke bare et synlig
tegn på at avtaler inngås, men også en reell opplevelse av tillit og åpenhet.
Som barn kunne vi i tillegg kutte oss selv i hånden før håndtrykket for å
blande blod i samme slengen.
Håndhilsning har de siste månedene blitt erstattet av andre
gester. Noen er plukket fra andre kulturelle uttrykk, som å holde hånden på
hjertet eller legge sine egne håndflater mot hverandre. Noen har erstattet det
med helt nye gester uten kulturelle røtter som å dunke albuer, underarmer eller
føtter mot hverandre.
Noen av disse kan også sies å gi en viss mening. Det kan
være hånden på hjerte kan være et uttrykk for å ha gode følelser for den andre,
men også at vårt møte er preget av ærlighet. Vi vet hva det betyr å si noe «med
hånden på hjerte».
Albuer eller knyttede never som slår mot hverandre har ikke
det samme meningsbærende over seg og er på mange måter det motsatt av å åpne
hånden. Det er en lukket gest. Riktignok gir den en opplevelse av å kjenne på
hverandres grenser, men dermed også at vi begge potensielt skjuler noe for
hverandre.
Jeg tror derfor ikke gode avtaler kan inngås med dunking av
albuer, og jeg er villig til å forsterke håndhygienen ytterligere for å få lov
til å ta andre i hånda. Tillitsaspektet ved håndtrykket vil i så fall bli
ytterligere forsterket. Jeg må gi deg hånda i tillit til at du har spritet deg
like grundig jeg jeg har.