Lærere
og barnehagelærere har som en del av sitt yrkesetiske kompass et ansvar for hva
som skjer i møtet med hvert barns unike egenart. Det finnes ingen manual som
kan erstatte det.
All utdanning bærer alltid med seg en viss grad av
nødvendig risiko som overalt ellers hvor mennesker møtes. Ingen manualer eller standardiserte
arbeidsmåter kan fjerne den risikoen. Allikevel er det etter hvert et stort tilbud
av pedagogiske program som påstår at denne menneskelige faktoren kan reduseres.
Nylig kom boken «Problembarna» på markedet. Her
granskes en rekke av disse programmene kritisk. Programmene som undersøkes, er i dag vanlig i
barnehager og skoler. Enten de heter «Steg for steg», «De utrolige årene»,
«Være sammen» eller «Bravo-leken», har de det til felles at de vil
kvalitetssikre arbeidet i barnehager og skoler bedre. Kvalitetssikringen
innebærer at lærere og barnehagelærere i større grad skal arbeid manualbasert.
Å arbeide manualbasert kan innebære å bruke helt
bestemt materiell, snakke til barn om helt bestemte tema på helt bestemte måter
eller reagere på barns oppførsel med forhåndsbestemte metoder for straff og
belønning.
Målet er å redusere risikoen for at barns utvikling
ikke blir stimulert best mulig, ikke får hjelp til å regulere sin væremåte og
ikke får ut sitt lærings- og utviklingspotensial.
Dersom alle skoler og barnehager bruker de samme
standardiserte arbeidsmåtene og er lojale mot dem, vil det ikke spille så stor
rolle hvor ditt barn går i barnehage eller på skolen. Ulikheter i kvalitet vil
kunne viskes ut enten det gjelder arbeid med språk, sosiale ferdigheter eller
hva programmene ellers setter søkelys på.
Flere av programmet har opphav i spesialpedagogisk
forskning. De er med andre ord opprinnelig utviklet for å hjelpe enkelte
sårbare barn. Når de brukes på alle, er det basert på et ønske om å fange opp samtlige
med særlige behov, og at de som ikke har slikt behov allikevel vil kunne ha
glede og nytte av å delta.
Intensjonen er med andre ord de beste.
På tross av gode intensjoner, er det flere
problematiske sider ved den omfattende bruken av pedagogiske program. Jeg skal
nevne tre:
For det første er den økende graden av manual-baserte
arbeidsmåter problematisk med hensyn til lærere og barnehagelæreres status. Jo
sterkere regulert en arbeidsprosess er, jo mindre er handlingsrommet for faglig
skjønn og etiske vurderingsevne for den enkelte yrkesutøveren. En yrkesgruppe uten en viss grad av faglig selvråderett vil få en svekket
status i samfunnet.
Derfor er det viktig for lærere og barnehagelærere at
de får tillit til å utøve en viss grad av faglig skjønn i sin yrkespraksis. Det
faglige skjønnet vil kunne innebære å selv velge om spesielt tilrettelagte
program skal brukes, hvilket en i så fall velger og hvilke barn de skal
omfatte.
Dersom skole- og barnehageeiere pålegger alle i
virksomheten å ta i bruk ett bestemt manualbasert program i alle klasserom og
med alle barn, kan det leses som et uttrykk for mistillit til pedagogenes etiske
og faglige dømmekraft for å vurdere dette selv.
For det andre bidrar den omfattende bruken av disse
programmene til et problematisk syn på barn. Dersom vi signaliserer at alle
barn bør underlegges en ferdigdefinert pedagogisk prosedyre for å bli sosiale,
medfølende og språklig kompetente, nedvurderer vi barns iboende evne til å
orientere seg i livet sitt.
Det oppstår en forbløffende likhet mellom pedagogisk
virksomhet og programmering av maskiner. Om de er velfungerende og nyttige
eller ikke, avhenger av riktig teknisk håndtering av en sertifisert operatør. Jeg
mener de pedagogiske programmene på denne måten bidrar til en problematisk teknologisering
av barndommen og en nedvurdering av barns spontane lek og hverdagsliv.
Programbruken kan med andre ord ikke bare føre til
mistillit overfor lærere og barnehagelæreres faglige dømmekraft, men også føre
til mistillit overfor barna selv.
For det tredje skaper programbruken en forestilling om
at utdanning er en form for produksjon. Når Tine produserer melk, kreves det at
innholdet i kartongene skal være identisk uansett hvilket meieri i landet den
produseres ved. Det er et trekk ved dagens måte å styre offentlig sektor på, at
det samme kravet overføres til sektorer som helse, omsorg og utdanning.
Ideen er at arbeid i barnehage og skole ses på som
produksjon av en bestemt vare som i så stor grad som mulig skal være av samme kvalitet
uavhengig av produksjonssted. Risikoen for feilvare må reduseres til et minimum.
Da er mest mulig standardiserte metoder for arbeidet tilsynelatende veien å gå.
Men menneskemøtene og utviklingsprosessene i skole og
barnehage er noe helt annet enn vareproduksjon, og boka «Problembarna» hilses derfor
velkommen. Vi trenger en debatt om hva den omfattende bruken av pedagogiske
program bærer med seg med hensyn til syn på barn, tilliten til yrkesgruppene
som arbeider med dem, og til syvende og sist hva som skiller utdanningsinstitusjoner
fra produksjonsbedrifter.
