Stoltenberg-utvalget har den siste uka satt liv i debatten om fleksibel
skolestartsalder av hensyn til gutter som strever med å tilpasse seg skolens
forventninger. Det bør ifølge deler av utvalget bli enklere å la de minst modne
og skoleklare barna få ett år til i barnehagen eller i det som utvalget kaller gratis førskole. Kunnskapsministeren har sagt seg enig. Umiddelbart kan forslaget
synes å være både barnevennlig og pedagogisk klokt. Hvert barns modenhetsnivå
tas hensyn til og skolen får en mer homogen elevmasse å arbeide med i
oppstarten av førsteklasse.
Det er allikevel verd å
påpeke at forslaget er problematisk av flere grunner. La meg nevne tre. For det
første er det en stor gruppe lærere, skoleforskere og foreldre som arbeider
aktivt for å endre innholdet og arbeidsmåtene i førsteklasse. Intensjonen bak
dette er ideen om at det er skolen som skal tilpasse seg elevene, ikke motsatt.
Insitamentet for å se kritisk på læringsforventninger, omstridt kartlegging av
læringsresultat og fravær av lek og bevegelse i førsteklasse blir borte hvis
utfordringen med aktive barn som trenger noe annet enn dagens skole blir løst
med å la de vente ett år. Forslaget om å normalisere utsatt skolestart
innebærer derfor at det er barnet og foreldrene som eier problemet – ikke
skolen. Intensjonen med å arbeide for
en mer barnevennlig førsteklasse er dessuten at det vil gagne alle barn. Også
de mest selvdisiplinerte og skoleklare jentene vil ha glede av mer lek og
bevegelse og mindre oppmerksomhet mot prestasjoner og målinger.
For det andre innebærer større valgfrihet omkring skolestartsalder at barnehagene kan blir tildelt enda en stor og uoversiktlig oppgave.
Barnehagen er en institusjon under stort press og er satt til å løse en rekke
komplekse samfunnsoppgaver. Det er nok å nevne utfordringene med å gi
ett-åringer en institusjonshverdag preget av trygghet, omsorg og ro for å sikre
en stor nok arbeidsstyrke blant småbarnsforeldre. De skal dessuten lære alle
barn uansett etnisk og språklig bakgrunn norsk før skolestart, og alle skal ha
god sosial kompetanse. Det er problematisk å i tillegg la barnehagene få ansvar
for et, fra år til år, ukjent antall gutter ett år eldre enn de andre barna og
som, satt litt på spissen, skal rase litt fra seg før de begynner på skolen.
Dette er også økonomisk lite bærekraftig.
Den tredje grunnen handler om
hva skole er i et samfunn. Å starte på skolen er ett av de få kulturelle
overgansritualene vi har igjen. Før hadde vi flere, og konfirmasjon er et
eksempel på en slik overgangsrite som i alle fall for en generasjon siden hadde
samme funksjon. Det var alder som avgjorde om du var klar for å delta, ikke
hvem du ellers var eller hvor moden du var. Forslaget til om fleksibel skolestart underslår betydningen av å beholde slike overgangsritualer.
Skole er for mange fortsatt en
viktig kulturell fellesskapsarena og ikke bare en leverandør av standardisert
kompetanse. Det er noe annet å starte i førsteklasse enn å starte på en
kjøreskole. Skolen er en møteplass for ulike forutsetninger og behov og ulike
bakgrunner språklig og kulturelt. Skolens innhold er mye mer enn å nå
læringsmål. Det handler om klassefellesskap i lek, idrettsdager, 17-mai-tog,
dugnadslørdager, fotballturneringer, naturopplevelser, kunst og konserter i
gymsalen.
Skolen er på denne måten også
en viktig del av demokratibyggingen. Å få bli elev er noe av det samme som å få
stemmerett. Det gir oss tilgang til en arena hvor ulike stemmer, interesser,
tro og verdier møtes på likefot og brynes mot hverandre. Målet er å finne frem
til den beste måten å leve sammen på. Å få delta i dette er ikke vurdert utfra
modenhet.
La meg avslutte med den mest
kuriøse grunnen til at forslaget er lite gjennomtenkt. Det kan ses i lys av fjorårets debatt om russetida. Barn som venter ett år med å begynne i skolen
blir også myndige ett år før i videregående skole. Ved å la sitt barn begynne
ett år senere på skolen fraskriver foreldre seg muligheten for ett års kontakt
med skolen i en sårbar alder hvor ungdommen stilles overfor en mengde
utfordrende valg, som vi ikke minst så i fjor sommer.
Forslaget om fleksibel skolestart er godt ment, men har flere problematiske sider ved seg. Skolen må heller se kritisk på innhold og arbeidsmåter
det første skoleåret. Skolestart er et viktig kulturelt overgangsritual vi bør beholde fordi
elevrollen er så mye mer enn å tilegne seg et sett standardiserte læringsmål.
