Stortingsmeldingen om kvalitet i barnehagen «Tid for lek og
læring» som nylig ble lagt frem, er nok et utdannings-dokument preget av
hastverk. Hastverket som kan leses mellom linjene, skyldes frykten for å tape
det stadig like irrasjonelle men ikke desto mindre intense kunnskapskappløpet.
Land mot land, kommune mot kommune, skole mot skole og sist men ikke minst,
elev mot elev i en evig kappestrid om å nå flest mulig oppsatte læringsmål til
oppsatt tid. Resultatet er, bortsett fra små bevegelser opp eller ned på en
eller annen årlig ranking, et stadig mer heseblesende jag fra målingspunkt til
målepunkt i skoleløpet. Allerede i første klasse ligger punktene tett og krever
at alle, både lærere, elever og foreldre er på tå hev og klare til å levere fra
dag én.
Det er i den konteksten vi må forstå intensjonene med
satsingen på kvalitet i barnehagene. Utgangspunktet ved oppstarten i første
klasse er, som det alltid har vært så lenge vi har hatt skole, ulike elevforutsetninger.
For å si det i nyliberalismens språk:
Råvarene skoleverket er avhengig av har ikke jevn nok kvalitet for å produsere stabilt
på et høyt nok nivå, og derfor må råvareleverandøren, barnehagene, optimalisere
leveransene sine. Leseren får ha meg unnskyldt dette kalde økonomiske språket,
men det er bare innenfor en slik nyliberal logikk at dette kunnskapsjaget kan
forstås fullt ut.
Stortingsmeldingen skal med denne bakgrunnen legge
grunnlaget for en ny rammeplan for barnehagene, og blant de endringene som
annonseres er et tydeligere forventningstrykk på de eldste barna – 5-åringene.
I den eksisterende rammeplanen er arbeidet med disse barna i liten grad løftet
frem som et spesifikt pedagogisk prosjekt. Den nye rammeplanen ser ut til å
lage et markert skille mellom barnehagepedagogikk og en slags
overgangspedagogikk som mer forpliktende og målrettet enn i dag skal forberede
barna for skolen. Det skal blant annet utvikles en såkalt «veiledende
språknorm».
Det er flere tilsynelatende formildende trekk ved dette
grepet. Det fremheves at også dette tilbudet skal basere seg på barnehagenes
tradisjonelle måte å arbeide på med leken som et sentralt element og det skal
ikke settes opp resultatmål for det enkelte barn. Riktignok skal «barns
språklige utbytte av barnehagen beskrives» som det står, men det er altså ikke
det samme som kompetansemål i skolen. Så får vi vente spent på å se hva som
blir den reelle forskjellen når det kommer et stykke. Det er vanskelig å lese
dette som noe annet enn en sterkere målstyring av barnehagens læringsutbytte.
Det er viktig å minne om at den samme argumentasjonen ble
brukt da 6-åringene ble skolebarn for 20 år siden. 1.klasse skulle den gangen tilby
en overgangspedagogikk basert på barnehagens arbeidsmåter med leken i sentrum.
Etter noen år ble tøylene strammet til og leken forsvant fra 6-åringenes
hverdag til fordel for fullt formelt lærings-kjør mot stadig nye målestasjoner.
Noen av oss så dette komme og advarte mot å innsnevre barndommen på denne måten.
Det kan hende en ny advarsel er på sin plass. En egen overgangspedagogikk for
5-åringene blir fort et nytt kapittel i avkortningen av barndommen. Neste skritt er å gjøre dette tilbudet
obligatorisk for dermed i realiteten å sementere en 5-års skolestartsalder i
Norge.
Det er i den forbindelse påfallende at stortingsmeldingen
bruker situasjonen i Sverige og Danmark som et argument for å gjøre dette
grepet. Danmark har hatt det de kaller «børnehaveklasser» i lang tid, og
Sverige innfører «förskoleklasser» i disse dager. Det er da viktig å huske på
at disse tilbudene er for 6-åringer som et alternativ til vår 1.klasse. Det
omfatter ikke 5-åringene slik tilfellet vil bli hos oss.
Ved å skille ut det eldste årskullet og lovfeste at disse
barna får et spesielt skoleforberedende år preget av en form for
overgangspedagogikk, lar man nok en gang barnehagen endre sitt innhold på
skolens premisser. Det er skolens harde tempo fra 1.klasse som gjør et slikt
grep nødvendig. Dersom en ønsket å få til en bedre overgang mellom barnehage og
skole, ville det vært faglig langt mer ambisiøst å la barnehagens arbeidsformer
med en helhetlig tilnærming til læring få lov til å prege småskolen.
Jeg kjenner barnehagesektoren godt, og der er det ingen
motstand mot å arbeide systematisk med språkstimulering, barns sosiale
kompetanse og et inkluderende og varmt leke- og læringsmiljø. Men fagfolk jeg
møter daglig er skeptisk til å bli redusert til rollen som råvareleverandør for
en stadig mer presset skole. En slik
instrumentell tenkning omkring barnehagen preger stortingsmeldingen, og som
Steffen Handal i Utdanningsforbundet ganske riktig påpeker, det gjør at den
fremstår mer som en førskolemelding enn en barnehagemelding.
Stortingsmeldingen «Tid for lek og læring» har med andre ord
en paradoksal tittel. Den støtter ikke opp under opplevelsen av «god-tid», men
som så mange andre utdanningsgrep støtter den opp om opplevelsen av hastverk.
Den uproduktive delen av livet er nok en gang satt under press.
På trykk i Fædrelandsvennen 05.04.2016
