Israel-Palestina-konflikten og hva det egentlig handler om

I disse dager regner bombene over bolighus i Gaza. Bolighus som ifølge Israel huser våpenlagre og utskytingsramper for raketter. Eksperter på krig vet å fortelle oss at dette er den underlegne parts eneste mulighet til å føre krig mot en overmakt som den israelske hær. Som Mao i sin tid så treffende sa det. «Geriljakrigeren må være som en fisk i et hav av bønder». På den andre siden er det naturligvis uunngåelig (og i tråd med folkeretten, tillatt) at Israel velger å svare militært på gjentatt rakettbeskytning fra Gaza. Fra begge sider er det altså tilsynelatende uunngåelige mekanismer som setter sivilbefolkningen Gaza sjakk matt.

Roten til det hele er naturligvis opprettelsen av staten Israel. Vestmaktenes grenseløse naivitet etter andre verdenskrig tillot og oppmuntret etableringen av en stat basert på etnisitet og kulturell tilhørighet til jødedommen. En stat som naturlig nok måtte fortrenge det palestinske folk fra området.

Ideen om nasjonalstaten var den gangen den dominerende geopolitiske doktrinen. Hver nasjonalitet skulle ha sin egen stat, og statsborgerskap ble knyttet til identifikasjon med nasjonale markører som språk, religion og levesett.

Dette var en ide det tredje riket grundig hadde pervertert. Men istedenfor å la dette være en vekker, levde ideen om nasjonalstaten videre i beste velgående selv etter at det tredje riket falt. Nå har de fleste av oss heldigvis forstått at en stat må kunne være multikulturell. Den må kunne romme mange språk, religioner, levesett og kulturelle identiteter uten at det påvirker statsborgerlige rettigheter. Det gjelder riktignok bare i våre nærområder.

For utenfor Europa hvor stormaktene har diktert landegrenser i et par hundre år, nøres det fortsatt opp under ideen om nasjonalstaten, med utallige kriger som resultat. Sudan ble delt i to – oppmuntret av vesten. Men som vi vet, var ikke Sør-Sudan etnisk ren nok – og en blodig borgerkrig blusset opp.  En hver stat vil hele tiden bli forsøkt brutt ned i endra mindre og renere etniske enheter. Blodbadet i kjølevannet er ikke til å unngå.

Ideen om en to-stats-løsning i Palestina er et resultat av den samme meningsløse forestillingen. Bare dersom hvert folk i regionen får hver sin stat, blir det fred. Israel som en etnisk ren jødisk stat skal beskyttes for enhver pris av de som i sin naivitet lot den se dagens lys, og da er det logisk å tenke seg at det eneste rette er at palestinerne får en tilsvarende etnisk ren stat ved siden av. Hittil har bare tanken på en to-statsløsning vært grobunn nok for krigshandlinger.  

La oss som et tankeeksperiment angripe selve grunnideen, for å se om vi kan ane konturene av en annen virkelighet. Det betyr at Israel i den form vi i dag kjenne det må avvikles. Det kan ikke få eksistere en stat som gir særlige rettigheter til en etnisk, språklig eller religiøs gruppe i Palestina, på samme måte som vi ikke tillater slike stater i vår del av verden.  Så må det etableres en ny demilitarisert, multikulturell, demokratisk og sekulær stat i området. En stat hvor borgerrettigheter ikke knyttes til religion, etnisitet, språk eller rase. En stat for jøder, palestinere, andre muslimske folkegrupper og ulike kristne grupper.

Et slikt scenario er tuftet på ideen om at det bør være vanntette skott mellom statsborgerlige rettigheter og kulturelle rettigheter. Kulturlivet bør være tuftet på ideen om frihet - frihet til å tro, mene, leve og ytre seg som man vil. Statsborgerlivet bør være basert på ideen om likhet - likhet i rettigheter og plikter uavhengig og kulturell eller etnisk tilhørighet. (USA er på mange måter et mønsterbruk for denne ideen).

Dette er naturligvis en helt umulig løsning for Israel-Palestina-konflikten så lenge Vesten som dikterer disse prosessene har klokketro på en foreldet og bevislig ikke fungerende forestilling om nasjonalstaten. Nasjonalstaten som ide må legges til side. Et folk med felles språk, religion og levesett må sikres kulturelle rettigheter innenfor enhver statsdannelse, men for all del – ikke sin egen stat.    

Jeg har nevnt katastrofen i Sør Sudan. Irak er et annet eksempel på en stat som nå sprekker opp langs etniske grenser. Ukraina slites i stykker av den samme demonen. Demonen som visker oss i øret at to folk ikke kan leve side om side innenfor de samme grensene uten at ett folk vil gjøre seg til herrefolk og definere hvilken kultur som er den dominante. 

Dette er dypest sett utfordringene Israel-Palestina-konflikten stiller oss overfor. Det er på tide å se oss om etter andre løsninger