Skal skolen betale mobbebøter?

I dagens VG krever barneombudet at det innføres mobbebøter mot skoler og skoleeiere som begår lovbrudd ved ikke å gripe inn mot mobbing. Det dreier seg om flere tusen saker, og bak hver enkelt er det selvfølgelig et offer som systematisk får sitt læringsmiljø ødelagt. Men det er også overgripere som gror fast i destruktive mønstre for hvordan en oppnår sosial kontroll. Dessuten er det fortvilte lærere som ikke alltid snur ryggen vekk eller lukker øynene, men som ofte ser kompleksiteten i de negative relasjonene som oppstår i en klasse, og som strever med å finne de gode løsningene.

Jeg mener fokus på kriminalisering av mangel på mobbehåndtering ikke er veien å gå, fordi det kan tilsløre og hindre økt bevissthet på mobbingens kulturelle og sosiale røtter.

Lærere som står i fare for å kriminaliseres, ser at alle barns inderlige ønske er å unngå ensomhet og unngå å miste kontroll over sin sosiale posisjon. Dette er en mektig drivkraft i et ungt menneskets liv. Michael Foucault påsto i sin tid at alle menneskelige relasjoner dypest sett er en makt-relasjon. Elev-lærer relasjonen  naturligvis, men også relasjoner mellom elever.

Jeg slutter meg ikke til denne brutale beskrivelsen av sosialt liv, men det er erfaringsmessig ikke mye som skal forstyrre et barns oppvekst før deres relasjon med verden gradvis blir en kamp om makt for å unngå avmakt - Langsomt blir livet en kamp om kontroll, og ens handlingsmønstre overfor andre barn blir antisosialt.

Paradoksalt nok tror jeg årsaken ligger i vår naturgitte sterke sosiale orientering. Mennesket er ikke istand til å finne bekreftelse i seg selv. Vi trenger hverandre, og vi blir kun fullt ut bekreftet som individ gjennom at vi selv bekrefter andre. Av og til våger vi ikke å stole fullt ut på at bekreftelsen gjengjeldes - kanskje har man brent seg et par ganger. Da kan en begynne å søke andres bekreftelse på alternative måter. Å være fryktet er også en måte å bli bekreftet på.

Sannsynligvis er barnehagene det stedet hvor vi skal legge inn kreftene for å forebygge. Klarer vi der å ivareta den grunnleggende sosiale orientering små barn møter verden med - hvor barn og vokse kan speile hverandre - gjensidig bekreftende? Kan vi der få øye på og korrigere tidlig tegn på forstyrrelser i barnas jakt på bekreftelser?

Jeg tror observasjonsevne, kløkt og varme i arbeidet med de minste barna er nøkkelen. Skolens muligheter er begrenset når negative mønstre har festet seg, som de gjerne har når symptomene blir overtydelige. Dette betyr ikke at skolers antimobbeprogram er bortkastet, men det må basere seg på forebygging med utgangspunkt i erfaring med- og forståelse for det sosiale mønster fra tidlig barndom. Det må altså ikke være motivert av frykten for å bli kriminalisert som skole.

Les mer her: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/brydeg/artikkel.php?artid=10038105