Regjeringen, med statsråd Guri Melby i spissen, foreslår å innføre et krav om å vurdere den språklige kompetansen til alle barn i barnehagealder. Målet er å fange opp de barna som har behov for ekstra språkopplæring og sikre en best mulig skolestart for alle barn.
På omtrent alle offentlige arenaer barn ferdes snakkes det om tidlig innsats. Barn som har en «forsinket utvikling», er «sårbare», «utsatte» eller «i risiko» skal oppdages tidligst mulig. En rekke metoder, modeller og redskaper er utviklet for å kartlegge barnas ferdigheter eller sosiale situasjon. Formålet er godt: Kartlegging av barns evner, ferdigheter og sårbarhet er nemlig ansett som et viktig virkemiddel for å optimalisere barnas utviklingsmuligheter.
I forslaget fra Melby påpekes det at barnehagene og kommunene skal ha plikt til å vurdere barns språkkompetanse. Kartlegging er noe som skal settes i verk dersom vurderingen gir grunnlag for bekymring. Forskjellen mellom vurdering og kartlegging er nok mer retorisk enn reell, for det er vanskelig å se for seg at systematisk vurdering ikke vil bære preg av standardisert kartlegging.
Selv om det neppe er mange som vil si seg uenig i viktigheten av tidlig innsats, er det likevel mange fagfolk som er skeptiske til et økende krav om kartlegging av barn. Vi vil tilføre debatten to poeng som kan bidra til å forklare denne skepsisen.
For det første kan kravet om kartlegging oppfattes som mistillit til barnehagelærerprofesjonen. Den amerikanske sosiologen Talcott Parsons omtalte profesjonene som samfunnets verdibærere. Gjennom utdanningen tilegner de seg verdier og kunnskaper som de legger til grunn når de tar beslutninger. I sine roller skal de profesjonelle ta beslutninger som ikke bare berører folks liv, men som også opprettholder og viderefører en sosial orden. Vår tillit til profesjonene handler om at vi tror de profesjonelle forvalter sitt faglige skjønn på en god måte.
Barnehagelærere har god oversikt over hvilke barn som har hvilke utfordringer. De vet mye om barnas familiesituasjon, deres sosiale ferdigheter, vansker og mestringsopplevelser. Og de har ofte observert barnas helhetlige utvikling over tid. De kan derfor treffe kvalifiserte beslutninger om tiltak basert på sitt faglige skjønn. Når staten fremmer krav om systematisk og standardisert kartlegging innsnevres barnehagelærernes rom for skjønn fordi det innebærer en forenkling av komplekse problemstillinger.
Standardisert kartlegging kan i beste fall tjene som dokumentasjon av deres observasjoner. I verste fall bidrar det til å fremheve visse synlige ferdigheter og mørklegge andre som er mindre synlige. Kartleggingen bidrar til at det hurtig kan stilles en diagnose som leder til standardiserte tiltak. Men hvor blir det av det faglige skjønnet når veien fra diagnostisering av problemet til løsningsforslag kortes ned, og rommet for å gjøre skjønnsmessige vurderinger snevres inn? Det er et paradoks at etterspørselen etter standardiserte redskaper, modeller og metoder har økt parallelt med at utdanningsnivået blant de som jobber i barnehager har økt.
For det andre kan kravet om kartlegging innebære en innsnevret forståelse av barn. En viktig målsetning med kartlegging av barns ferdigheter er å identifisere mulige problemområder slik at man kan sette inn tiltak. For å oppnå det må man basere kartleggingen på bestemte forståelser av hva som er normalt og unormalt for barn i en viss alder. Kartleggingen bidrar slik til å konstruere barn som avviker fra «normalen» som visse typer, for eksempel «barn med språkvansker», «barn med adferdsvansker», eller «barn i risiko».
Når kartlegginger av barn legges til grunn for de beslutningene som fattes, er det ikke de faktiske observasjonene av barnas evner og ferdigheter de profesjonelle baserer sine beslutninger på, men en tilsynelatende objektiv kategorisering av dem. Det er de skjematiske nedtegnelsene av noens observasjoner og vurderinger som sirkuleres mellom profesjonelle, og som legger føringer for hva slags problem-type barnet kategoriseres som.
Den canadiske tenkeren Ian Hacking viser hvordan slike problemkategorier har blitt en del av både fagspråket og institusjonelle diskurser og strukturer. Det har konsekvenser for hvordan folk oppfattes av sine omgivelser og hvordan de oppfatter seg selv. Hva med de barna som enten faller mellom kategorier, eller der passende kategorier ikke finnes? Disse barna utfordrer det eksisterende kategoriseringssystemet og er en årsak til at kartleggingsredskapene ofte ikke oppfattes å være gode nok.
Det er ikke tvil om at språkkartlegging foreslås med gode hensikter, og det er heller ikke tvil om at etterspørselen etter kartleggingsredskap er stor og økende. Men, vil bruk av vurderings- eller kartleggingsredskap gjøre kvaliteten på barnehagelærernes observasjoner og beslutninger bedre, eller er det bedre bemanning og mer tillit til det profesjonelle skjønnet som må til? Det er grunn til å være skeptisk til antakelsen om at kartlegging vil være avgjørende for hvor godt tilpassede tjenester barn får.
Ann Christin E. Nilsen, professor i sosiologi, UiA
Dag Øystein Nome, førsteamanuensis i pedagogikk, UiA
(Først publisert i Fædrelandsvennen 05.01.2021)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar