Klasseroms-simulator.

I helga kunne vi lese om den nyutviklede klasseroms-simulatoren som skal tas ibruk i lærerutdanningen. Den skal etter sigende hjelpe kommende lærere å organisere undervisning, fordele oppmerksomhet, holde orden og gi respons til ulike elever etter behov. Med andre ord, alt hva som kreves av en lærer.

Dette er en snedig oppfinnelse som tar utgangspunkt i at en lærer er istand til å objektivisere sine elever og betrakte dem utenfra som en manipulerbar oppsamling av objekter plassert bak pulter i et klasserom - tingliggjøring av mennesker.

Men en slik simulator sier lite om tilværelsen i et klasserom. Forutsetning for enhver simulator er en kausalitetstenkning - en bestemt årsak vil ha en helt bestemt virkning gitt en rekke målbare forutsetninger. Derfor kan en lage troverdige simulatorer for alle teknologisk baserte prosesser.

Menneskelige prosesser som utspiller seg i et klasserom blir derimot aldri kausale. Vi vil alltid ta med oss inn døra et ellement av uforutsigbarhet - et moment av ikke målbar menneskelighet som en simulator aldri vil kunne fange opp.

Elever og lærere i en underviningssituasjon kan aldri bli helt objektivisert overfor hverandre. De inngår i hverandres livsverden med en totalitet av tanker, følelser og viljesytringer i en miks av ulike kulturelle kontekster. Her er vi så innvevd i hverandre at elevene fort kan oppleves som forlengelser av oss selv, og vi -en forlengelse av elevene.

Å stå trygt i en slik livserfaring som voksen må øves, ikke kun for å trene den tekninske håndteringen av opppgavene, men for å bli kjent med og trygg på seg selv i møte med elvene. Derofor burde resursene heller bli brukt på mer og bedre praksis i lærerutdanningen, enn på simulatorutvikling som skaper inntrykk av at en lærer like godt kan stå utenfor klasserommet og undervise.

Les mer her: http://m.vl.no/kultur/article113892.zrm