Ny barndom i gammel skole.

På grunn av avtradisjonaliseringen er den individuelle livsverden som vi så, i mindre grad gitt og i større grad skapt av aktive valg fra individet selv. Dette medfører også en avhierarkisering av forholdet mellom finkultur og populærkultur, og populærkulturelle uttrykk og preferanser anses i vår tid som like verdifulle som klassisk kultur. Skolen har derfor blitt mer livsverdensnær og kontemporær. Det forventes at innholdet i skolen skal oppleves som en naturlig forlengelse av de unges populærkulturelle livsverden. Dette har gått på bekostning av den tradisjonelle kanon-formidlingen som tidligere ble ansett som en kjerneoppgave i skolen. Skolen kretser derfor i større grad omkring populærkulturelle uttrykksformer og blir mer kontemporær i sitt innhold.

Subjektiveringen dette avstedkommer, fører også til at selvforglemmelsen - det Thomas Ziehe kaller askesen, som tidligere preget skolen, er vanskeligere å forvente av elevene enn før. Dagsform og de aktuelle affekter som kan oppstå her og nå, blir styrende for aktiviteten og utholdenheten. At innholdet og arbeidsformer har prioritet over elevers egne preferanser, er ikke lenger selvsagt. Skolen blir derfor svært elevorientert, og når innholdet faller utenfor de unges interessehorisont, vil de uvilkårlig trekke seg tilbake. 

Når grensene mellom ungdom - og voksentilværelsen i vår tid er mer utflytende, gir det seg utslag i en nedbygging av formelle rammer i skolen. Rituelle omgangsformer mellom lærer og elev og elever imellom er borte. Skolen blir mer triviell og understrukturert og flyter sammen med informelle omgangsformer som også preger fritid og familieliv.  Vennskapslignende relasjoner mellom lærer og elev blir derfor vanligere, og dette fjerner eller utydeliggjør det Thomas Ziehe kaller skolens aura. Det blir vanskeligere for læreren å opprettholde en tydelig voksenrolle overfor sine elever. Disse tendensene fører til at gapet mellom skolens fordring som formidler av viten og erfaring og ungdoms forventning om informell kontemporær livsverdensnærhet, er sterkt økende.

Å drive undervising i kunnskapssamfunnet gir skolen i kontrast til dette, nye utfordringer. Elevene må utvikle endringsvilje og evne til risikohåndtering, samtidig som trygghets- og tilhørighetsbehovet hos de unge må ivaretas. Dernest må skolen øve elevene i metakognitive prosesser samtidig som den sosiale og følelsesmessige intelligensen også må styrkes. Skolen må fremme en kosmopolitisk bevissthet, men også styrke evnen til å arbeide i forpliktende nære fellesskap. Skolen skal med andre ord opprettholdes som et sted for sosialt liv, tilhørighet og forpliktende arbeidsfelleskap i en tid hvor selvorientering og avtradisjonalisering preger kulturen. Risikovillige kosmopolitter skal også skolen utvikle i en tid hvor smale relevanskorridorer er kjennetegn ved dagens unge.

Ziehe påpeker at skolen for å løse disse oppgavene, ikke lenger må forfølge elevenes øvrige livsverden og legge sin virksomhet inn under deres hverdagshorisont, men representere noe annet enn hverdagsverdenen. Skolen må samtidig kunne bygge broer mellom det kjente og det ukjente. Kunnskapmessig betyr det å arbeide med tema som adskiller seg fra hverdagsviten eller løfter disse opp på et høyere kognitivt nivå, hvor interessen for et vitenskapsteoretisk perspektiv på kunnskap kan vekkes.  Arbeidsformer, situasjonstyper, grupperegler og ritualer i skolen bør avvike fra hverdagslivets former. Dette som Ziehe kaller skolens stilistikk, kan bidra til å forme skolen som et symbolsk rom som gir struktur og trygghet. Skolen kan da også bli i stand til å være formilder mellom jeg og verden. Læreren må fungere som en reiseleder i meningsverdener.

Bruk av digitale hjelpemidler i skolen vil som vi skal se, ha en betydning for dette bildet, og det gir nok både nye muligheter men også uforutsette begrensninger.

(del 2 av atrtikkel fra Norsk pedagoisk tidsskrift nr.1 2011)

Litteratur:

Hargreves, A. (2004). Læring og undervisning i kunnskapssamfunnet. Oslo: Abstrakt forlag.
Rasmussen, T. (2003). Mobile medier og individualisering. I: K. Lundby (red.), Flyt og forførelse - fortellinger om IKT. Oslo: Gyldendal norsk forlag
Ziehe, T. (2004). Øer af intensitet i et hav af rutine. København: Politisk revy.