Ideen om kosmopolitisme som global humanisme har røtter tilbake til antikkens tenkere, men ble aktualisert på ny i opplysningstiden hvor den dannet utgangspunkt for den tyske bildung-tradisjonen. Sentralt stod ideen om hvordan det spesifikke individuelle og det individoverskridende allmenne skulle kunne forenes – å være seg selv fullt og helt, men samtidig en representant for det allment menneskelige. Wilhelm von Humboldt var blant de første som rundt 1790 formulerte denne dannelsesforståelsen, og han var levende opptatt av den kosmopolitiske forestillingen om den globale humanismen. Han beskriver den som:
”…en streben etter å oppheve de grensene som alle slags fordommer og ensidige synsmåter fiendtlig har trukket opp mellom menneskene – etter å behandle hele menneskeheten uten hensyn til religion, nasjonalitet eller farve, som en stor forbrødret stamme."
Hvordan kan vi i skolen bidra vi dette? Noen vil kanskje huske min anbefaling om å lese Martha Nussbaum. Hennes visjoner om en skole for gobal citizenship, er basert på å utvikle i elevene en emosjonell opplevelse av gjenkjennelse av meg selv i den andre. Nussbaums oppskrift er kunst i ulike former som en integrert del av undervisningen, siden å arbeide med kunst vekker følsomheten i oss for det som er tilstede men som ikke kan ses - det usynlige, i det kunsneriske uttrykket så vel som i hverandre.
På den måten styrker kunsnerisk arbeid i skolen elevenes kapasitet for empati, ifølge Nussbaum. Det er fristende også å henvise til Rudolf Steiner, som på sin sedvanlige pompøse måte slår fast at: ”Alt som finnes av moralsk liv i samfunnet har sine røtter i det som på en kuntnerisk-estetisk måte ble pleiet i barneskolen”
Kunst radikaliserer skolen og gjør den med andre ord bedre istand til å fremme forandring og humanisering av det sosiale liv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar