NRK-programmet Folkeopplysninger klarer nok en gang å skape
debatt og overskrifter på bakgrunn av et banalt programkonsept. Plukk og miks blant
ymse naturvitenskaplige metoder for å påvise at folk er lettlurte, naive,
følelsesstyrte eller uopplyste.
Programmet slår oss i hodet med positivisme-køllen så vi
våkner opp og skjønner at det de trodde var en god sak er uvitenskapelig tull
og fjas. Vi får se folk med store idealer og verdier bli latterliggjort, avkledd
og avslørt. Det hele er klippet og mikset til så nyanser blir borte, og til
slutt renvaskes det hele i underholdningsmaskinen, så det fremstår uangripelig
og uansvarlig. Som underholdning trenger det ikke vise noen form for akademisk eller
journalistisk etterrettelighet, etterprøvbarhet eller kildekritikk – det er jo
bare laget for å more oss.
Problemet er at det som gjør programmet underholdene er at
alle andre enn programskaperne selv piskes rundt i manesjen med krav om etterrettelighet,
etterprøvbarhet og kildekritikk, noe de altså selv slipper lekende lett unna.
Dette grepet er ikke nytt og det ligner noen av de metodene Michael
Moore bruker i sine filmer. Det plukkes dokumentasjon og forskning som passer
inn i den forhåndsbestemte fortellingen man vil fortelle.
Den store forskjellen på Moore og Folkeopplysningen er riktignok
at mens Moore har en normativitet i bunn, er Folkeopplysningen tilsynelatende
verditom. Moore er opptatt av å sparke oppover. Institusjoner, personer og firma
med makt og innflytelse skal tas på vegne av den lille mann uten makt og innflytelse.
Systemkritikk er en eksplisitt agenda.
Folkeopplysningen på sin side er opptatt av å sparke de som
lar seg sparke. De institusjonene og personene som veltes, veltes fordi de lar
seg velte, fordi metoden virker på dem. I det ene øyeblikket går det ut over
snuskete firma som blir rike av å selge virkningsløse slankemidler, men i det
neste går det ut over grasrotbevegelser og alternative nisjeforetak som sloss
for å overleve i skyggen av multinasjonale giganter.
Under ligger en ide om at en naturvitenskapelig forskning
eller positivisme som livsinnstilling er nøytral. Forskerne tar på seg hvite
frakker, munnbind og lateks-hansker før de manipulerer med sosiale fenomen uten
å ta hensyn til eller vise frem egne verdier eller verdiene til menneskene som
er involvert i de sosiale fenomenene.
Enhver som forsker på sosiale fenomen vet at dette er et for
lengst tilbakelagt vitenskapssyn. Å studere sosiale fenomen er ingen
uforpliktende verdinøytral lek. Å forske på GMO-motstand er meningsløs uten å
forholde seg til hva et føre-var-prinsipp overfor egen helse eller miljø
innebærer som en livsholdning, eller hvor skepsisen mot store multinasjonale selskap
kommer fra. Å forske på økologisk mat er meningsløs uten å forholde seg til at
mat og måltid for oss i stor grad handler om verdier og følelser.
Derfor forteller Folkeopplysningen også ulike verdiladede
fortellinger, slik Moore gjør, men uten å være helt eksplisitt på hvor den går
hen. Det er ikke sikkert programskaperne er helt klar over det selv heller. En
åpenbar fortelling som stadig gjentas er at folk som ikke blindt stoler på
statlige kontrollorgan, men insisterer på retten til å vurdere selv på bakgrunn
av intuisjon, følelser eller verdier er paranoide og dumme eller fanatiske
idealister. Her etableres det et nytt presteskap. Noen har gjort tenkningen og
beregningene for oss. Det er bare å si «amen» og følge strømmen av lydige
vitenskapstilbedere.
Folkeopplysningen som programkonsept hadde vært gull verd i hendene
på Goebbels. En smilende kjekkas på skjermen kunne lekende lett ha bevist at jødene
var en belastning for Tyskland økonomisk og sikkerhetsmessig. Det var bare å
stole på de statlige anbefalingene. I hendene på Donald Trump-tilbedende oljeselskap
kunne samme konsept lekende lett bevise at ideen om global warming er en
kinesisk konspirasjon. Det er bare å kjøre på med åpne oljekraner.
Poenget er at vitenskap aldri er nøytral. Det kan aldri
gjøres til en uforpliktende lek. Den er alltid i noens tjeneste, og den er
alltid preget av de verdiene forskeren bærer med seg. Folkeopplysningen er
intet unntak og det faktum at det skapes debatt uansett hvilket fenomen
programmet tar for seg, er en indikator på at folk opplever at verdier er i
spill. Dette holder seertallene høye, men under kan det snike seg inn en
degradering av folks egen dømmekraft og behov for å stille kritiske spørsmål.
Presteskapet har gjort analysene og risikovurderingene for
oss. Og hvis positivistisk naturvitenskap er den nye religionen, er fenomen som
Folkeopplysningen dens pinsevenner.
