Forskrift for holdninger til regimer i Midt-Østen

Fra tid til annen kritiseres vesten for dobbelt-moral i sin holdning overfor regimer av ulik art rundt i verden. For tiden er det forholdet til Saudi Arabia som er under lupen. La oss derfor minne hverandre om hvilke forskrift som gjelder i vestens omgang med disse regimene:

Kvalitetskriterier for regimer i Midt-Østen (i prioritert rekkefølge):

1. Stabilitet.

Av hensyn til oljeprisen er det aller viktigste at regimer er forutsigbart og stabilt. Hvilke virkemidler som benyttes for å sikre stabiliteten er underordnet.

2. Sikre investeringer.

Ubegrenset adgang til utenlandsk (les, vestlig) kontroll  over naturresurser gjennom gode vilkår for investeringer og mindre proteksjonisme enn det vi har selv.

3. Ikke skyt på Israel.

Det sier seg selv...

4. Vær eksotisk reisemål 

Det er en fordel å være åpne for luksus-turisme og fremstå som eksotisk og beduin-aktig. Fargerike telt og kameler er en fordel.

5. Menneskerettigheter og alt det der... 

dette må vi nok nevne i forbifarten i ulike sammenhenger - sånn for ordens skyld.

 

Inn og ut av flokken

Sauen på bilde hopper opp på toppen av steiner, tar et steg ut av flokken og viser seg frem som unikt sause-eksemplar en liten stund. I neste øyeblikk hopper den ned og blir et av mange tusen brekende dyr igjen. For et nydelig bilde på hva det er å være et dannet menneske.

Alle som arbeider med barn enten i barnehage eller skole har i tillegg til et læringsoppdrag, også et danningsoppdrag. Dette er ofte ansett for å være et ganske ullent oppdrag. Det blir gjerne oversatt med å gjøre barna til gangs mennesker, uten at det gjør det noe klarere. Danning er ikke det samme som oppdragelse til skikk og bruk. Det er ikke det samme som sosialisering til gitte kulturelle normer. Det er ikke det samme som å la hvert enkelt individ utfolde seg fritt.

La oss gjøre det så enkelt som mulig. Det handler om å gi barne opplevelser av å være både like og unike. Vi trenger alle en dobbelt opplevelse av å være menneske. Vi må oppleve å være trygge i flokken og vi må oppleve å være oss selv fult og helt. Når vi deltar som medlemmer i flokken uten å føle at vi går på akkord med hvem vi er som individ, har vi oppnådd det som vi må kunne kalle danning.

Dette er åpenbart en krevende prosess og noe vi aldri fullt ut vil føle at vi oppnår. Derfor har en kollega så treffende uttalt at danningsprosessen er som jakten på den hellige Gral. Det er en jakt på noe jeg aldri finner, men det er hva som skjer med meg mens jeg leter som er den egentlige gevinsten.

Gevinsten er et fungerende demokrati. Demokrati er ikke en tilstand, men en prosess. Det er en kontinuerlig bevegelse av å lytte på bli lyttet til i "et fellesskap av de som ikke har noe felles", for å sitere en annen kollega. Demokrati handler ikke om å være sammen med de som er like deg selv. Da kreves det ingen "lytting og bli lyttet til", fordi alle normer, alle verdistandpunkt og alle tabuer vil være felles.

Det er når vi utsettes for andre og fremmede normer, verdistandpunkt og tabuer at evnen til å handle demokratisk settes på prøve. Da sliter vi i jakten på det som samler oss - det som gjør oss til en flokk, fordi det som skiller oss er så tydelig. Derfor handler danning om å oppdage det som samler oss på et dypere nivå enn hva kultur, etnisitet eller religion gir anledning til

En av danningsteorienes fedre Wilhelm von Humboldt beskrev alt på 1790-tallet dette som: ”…en streben etter å oppheve de grensene som alle slags fordommer og ensidige synsmåter fiendtlig har trukket opp mellom menneskene – etter å behandle hele menneskeheten uten hensyn til religion, nasjonalitet eller farve, som en stor forbrødret stamme"   

De siste ukenes spenninger mellom hensynet til vår vestlige ytringsfrihet og det som krenker og støter muslimer iblant oss, illustrerer med tydelighet at demokrati ikke er et teselskap. Det er av og til veldig smertefullt, men vi kan aldri legge fra oss noen av hensynene - hverken hensynet til at jeg må kunne være og stå for det det som er meg fullt og helt, eller hensynet til at jeg vet hvordan jeg tar hensyn til at denne flokken også skal gi rom for de som er svært ulike meg selv.

Mangfoldet i skoler og barnehager er en modell av en slikt "fellesskap av de som ikke har noe felles", og hvordan vi som lærere og barnehagelærere løser dette danningsoppdraget og lar barna vokse opp med en bevissthet om denne vanskelige balansegangen, er avgjørende for at neste generasjon skal løse dette bedre enn det vi ser i gatene nå.

Ingen fremtidig rekruttering til Pegida eller annen ekstremisme er kanskje for ambisiøst, men det er som med den hellige Gral. Vi finner den nok aldri, med det er hva som skjer med oss når vi setter oss det målet som er avgjørende.

Et bilde av Muhammed

Jeg har argumentert for å vise varsomhet med unødig provokasjon av muslimer i vesten gjennom å teppelegge media med Muhammed-karikaturer. Dette og andre lignende utspill har de siste dagene blitt møtt med mye kritikk. Er et slikt synspunkt et tegn på unnfallenhet? Går man ekstremistenes ærend?

Det som etter min mening er mest i tråd med ekstremistenes plan, er utfall som skjerper frontene mellom oss og de - mellom et arrogant og selvforherligende vesten og et marginalisert mindretall som reiser seg i motstand.

Det rekrutteres til ekstremisme på siden av samfunnet blant ungdom som ikke får innpass og anerkjennelse andre steder. De står utenfor, og det er lett å nøre opp under aggresjonen mot de som stenger dørene for dem. Det er synd dersom reaksjonene på attentatet i Paris skaper en ytterligere forsterkning av denne utenfor-opplevelsen. De som nekter deg arbeid og fratar deg din verdighet, tramper på det du tror på og håner det du holder som heldig.

Mitt standpunkt betyr ikke at islam er fritatt fra (også satirisk) religionskritikk,. Men det krever som i alle andre forhold et snev av kunnskaper om de bakenforliggende forhold.

Islam er i motsetning til kristendommen tradisjonelt en bildeløs religion. Det betyr at det, i en streng tolkning av Koranen, ikke skal lages bilder av noe som helst. Det er bare Gud som skaper. Dette har blant annet bidratt til at islamsk kultur har utviklet, til erstatning for bildet, en rik ornamenteringskunst hvor skriftsteder i Koranen er gjort om til kalligrafiske kunstverk.

Dette står i sterk kontrast til kristendommens bilderike tradisjon, hvor dyrkingen av ikonet eller krusifikset alltid har stått sterkt.

Bildeforbudet i Islam i vår tid berører først og fremst avbildning av Allah, hans profet og andre åndelige vesener, som englene. Dette er i utgangspunktet ment for å opprettholde det opphøye ved det Guddommelige. Det er ikke mulig for noe menneske å gjengi det Guddommelige på en måte som yter det noen form for rettferdighet. Å dyrke menneskeskapte bilder av Gud, fører derfor ifølge islam (og jødedom) til avgudsdyrkelse.  

Det er ulike grader av håndhevelse av bildeforbudet. Men Sunni-muslimene som representerer 80 til 90 % av alle muslimer har en streng håndhevelse av forbudet mot å avbilde Muhammed. Illustrasjonene her er fra Shia-muslimsk tradisjon hvor dette er langt mer akseptert.

Det er lett å forstå at tegninger som ikke bare gjengir, men i tillegg latterliggjør profeten derfor skaper så sterke reaksjoner. For de fleste fører det til irritasjon, fortvilelse, sorg og kanskje sinne. Noen ganske få vil som vi har sett, gå lenger og reagere med vold eller hærverk. Dette fordømmes naturlig nok av det store flertallet blant muslimer.

Vi kan selvfølgelig ønske at islam var annerledes, og det er nok mange muslimer som kjenner hvordan det lugger i møte mellom en streng tolkning av Koranen på dette feltet og vestlige verdier.

Det kan hende dette vil se helt annerledes ut om et par generasjoner. Men nå er avstanden reell. Det gjelder ikke bare bildeforbudet som kanskje er lettest å leve med. Synet på homofili og kvinners posisjon i samfunnet er nok vanskeligere å forstå og tåle. Vi har med andre ord mange ting å gå dialog omkring i møte med åpne og lyttende representanter for Islam. Det vi kan tåle av annerledeshet, bør vi derfor anstrenge oss for å leve med. 

Vi kan selvfølgelig ikke innfri noens krav om et avbildningsforbud i det offentlige rom, men så lenge muslimer i vesten er en marginalisert minoritet med store utfordringer i skole og arbeidsliv, og med manglende deltagelse og innflytelse i politikk og media, er det lurt å være tilbakeholdne med åpenbare provokasjoner. Islam-satire kan bli oppfattet som å sparke nedover.

Det kan være lurt å huske på at en god karikatur virker fordi vi er kjent med originalen. Vi  må ikke risikere at vi bare kjenner bilder av Muhammed som grove karikaturer. Vi kan derfor begynne med å bruke ikke-karikerende bilder av profeten som illustrasjonsfoto For de finnes som vist her:

Bildene er hentet fra nettversjonen av utstillingen "Fromhet i bilder - muslimsk polpulærikonografi" som ble vist ved Bryggens Museum i Bergen i 2000. http://org.uib.no/popularikonografi/from.html

Je ne suis pas Charlie

Jeg ser på bildene fra Paris etter terror-angrepet mot Charlie Hebdo og tenker. Ja, akkurat så komplisert har verden blitt.

Vår vestlige liberale livsstil er ikke hele verden. Vårt forhold til satire og vår toleranse for raljering med det som er hellig for andre, deles ikke av alle. Vi er sannsynligvis i mindretall.

Det betyr ikke at vår kultur er dekadent og forflatet som tillater blasfemi. Men det betyr heller ikke at de som på vegne av islam reagerer med sinne og fortvilelse når profeten hånes, er middelalderske, uopplyste eller mentalt ufrie.

Vi må slutte å tro at vår kultur har kommet på et høyere nivå enn andres fordi opplysningstiden lutret våre sinn fra all autoritetstro.

Den er annerledes men ikke bedre.

Derfor lugger det slik når vi må leve sammen med andre kulturer. Og leve sammen - det må vi.

Like sikkert som at globaliseringen og det flerkulturelle samfunnet er helt uunngåelig, er vi nødt til å forstå at når to kulturer møtes endres begge to. Når gult og blått blandes, blir det grønt. Det gule føyer seg ikke og blir blått, fordi det blå er en så mye mer høyverdig og utviklet farge enn det gule.

Det er selvfølgelig smertefullt for begge parter. men så komplisert har verden blitt.

Derfor endrer ikke jeg mitt profilbilde på facebook til "Je suis Charlie" på svart bakgrunn, eller bytter det ut med en av tegningene fra bladet. De som gjør det (inkludert dagens avisforsider) viser en kulturarroganse som formilder at min kultur er mer verd enn din - at å kunne flire av alt uten blygsel er et tegn på et høyere mentalt nivå enn å bøye seg i respekt for det hellige.

Å skyte på meningsmotstandere på grunn av grove tegninger, må derimot aldri tåles.

Men før vi møter det med vår blinde kulturelle selvrettferdighet og fyller enhver avisforside med Muhammed-karikaturer, bør vi stoppe opp ved følgende paradoks. Uten våpentilgang og våpentrening i Syria hadde ikke aksjonen i Paris vært mulig. La oss se det i øyene. Moderne krigføring, våpenteknologi og terror er alle vestlige oppfinnelser - også de, paradoksalt nok, en frukt av opplysningstiden. Det som ga oss frihet til på mene, ytre og håne hva vi ville, ga oss også mulighet til stadig mer effektivt og høyteknologisk å drepe hverandre - ikke minst meningsmotstandere. Det har vesten lang trening i.  

For en uke siden ble en kvinne skutt av sin 2-år gamle sønn på et kjøpesenter i USA fordi han satt i handlevogna og fiklet med morens revolver som lå i veska hennes. Snakk og høytstående kultur...

Kor kommer dette hastverket frå?

Den store satsinga på barnehageutbygging i Noreg frå 1970-tallet hadde opphavleg eit familie- og sysselsettings-politisk motiv. At alle born etter kvart fekk tilgang til ein rimelig barnehageplass sikra ikkje minst kvinnene moglegheita til full deltaking i arbeidslivet. Heimane som stad for leik og oppseding måtte erstattas på dagtid. Difor har norske barnehagar vært prega av heimens estetikk, omsorgsrelasjonar, praktiske gjeremål og fri leik som ramme for barnas kvardag.

At barnehagen samstundes var pedagogiske institusjonar, har skapt ein del usikkerhet i forhold til kor eksplisitt dei pedagogiske ihuge mot læring skulle være i forhold til fokus på omsorgsrollen, stell og praktiske gjeremål. Det blei gjerne med usynleg pedagogisk verksemd vevd inn i omsorgssituasjonar og kvardagslege gjeremål. De dreidde seg i tillegg til oppseding, om arbeid med borns sosiale kompetanse.

Gradvis ble det tydeligare at barnehagen også kunne inkluderas i utdanningssystemet og fungere som det første møte med målretta læreplanstyrt opplæring. No talas det ope om behovet for å utnytte læringspotensialet i tidlig barndom betre og meir strukturert, og ein sitter uvilkårleg igjen med ein kjensle av at barndommen stadig blir tilført nye doser hastverk. Barndommens ubrukte potensial presenteras som elveløp som enda ikkje er lagt i røyr, eller vind over heiene som ikkje møter ein vindturbin.

Kor kommer dette hastverket frå? At barndommen tidligare og tidligare underleggas systematisk pedagogisk leia læringsprosesser må ha ein svært god grunngjeving. For – som med regulering av elver og bygging av vindturbinar – alt har sin pris. Når det gjeld små born, er det grunn til å frykte at rommet og tida for den frie leiken og bornas retningslause livsutfolding kommer under press.

Kvifor haster det med å starte formell opplæring? La oss freiste å analysere mogelege årsaker til at dette er naudsynt.

Er det fordi born tidlegare enn før må være uavhengige frå foreldres omsorg og være ansvarlige for egne val? Nei, myndigheitsalderen er uendra. Borns deltaking i arbeidslivet er stadig like avgrensa, dei kan ikkje ta opp gjeld og dei kan ikkje stå strafferettsleg til ansvar for sine handlingar tidligare enn før. Barndomsforskearar er tvert om einige om at born heller er meir beskytta enn før frå utfordringar og situasjonar som krev eigen dømekraft. De køyras til og frå organiserte aktiviteter og slippes sjeldan av syne frå voksnes kontrollerande og beskyttande blikk. Det er ingen ting som tyder på at læring må starte tidligare fordi barndommen avsluttast tidlegare i den andre enden.

Er det fordi tilvære er så mykje meir kompleks enn før at born må ha fleire år på seg for å få inn kunnskapen dei trenger for å fungere i den? Nei, det er heller motsett. Rett nok er vi fleire menneskje, meir avhengig av teknologi, reiser meir og har fleire valmogelegheiter på dei fleste områda, men samstundes er brukarvenlegheita omkring oss betre enn nokon gong før. Vi trenger ikkje lenger hovudrekning, leite frem i tjukke katalogar eller krysse trafikkerte gater basert på egen dømekraft. Våre born vil aldri måtte fylle ut ein sjølvmelding. Teknologien som omgjev oss er så intuitiv og lett å ta i bruk at forkunnskaper svært sjeldan er påkravd.

Er det fordi teknologiutviklinga krev ein så avansert industri at fleire må bli ingeniørar om ikkje vi skal overlate all innovasjon til asiatane? Ja, til ein viss grad, men sjølv om fleire bør bli ingeniørar, gjelder det uansett berre eit lite mindretal av oss, og det er særs lite som tydar på at sjølv dette vesle mindretalet blir betre ingeniørar av å starte formell opplæring i matematikk og naturfag tidligare. Forsking syner at eventuelle forsprang tidlig formell opplæring gir born, er jamne ut i 12-14 års-alderen i forhold til born som ventar med formell opplæring til skulestart. Å skape ingeniørar krev først og fremst mykje nysgjerrigheit og interesse for korleis ting i verda fungerer og heng i hop. Dei av oss som har hatt noko med små born å gjera veit at dette ikkje er noko som må læras. Det er i høgste grad medfødt. Barnehagen og skulen må først og fremst innrette seg slik at dette ikkje druknas i ein pøs av formaliserte læringskrav og nidkjær kartlegging.

Her er vi kan hende på sporet av noko? Det massive læringstrykket i tidlig barndom har berre ein eigentleg årsak, og det er den fiktive kunnskaps- og ferdigheitskonkurransen som vi alle trur vi deltar i. Den som får storting og regjering til å endre læreplanar så dei liknar meir på planane i dei landande som ligg over oss på rangeringa. Den som får bystyret til å panikk-avgjerda meir systematisk måling og kartlegging fordi nabobyen ligg høgare på resultatlistene. Den som får skular til å be foreldre til de svakaste elevane om å halde dei heime når testen skal tas, så ikkje skulen taper mot dei andre skulane i byen. Den som gir born stempelet «lav måloppnåing» mens dei ennå er i starten av livet, fulle av nysgjerrigheit på verda rundt dei, fordi standarden for måloppnåing låg ein anna plass enn der barnet festa blikket sitt. Dette kjøret ser ut til å starte tidligare og tidligare, og det gir denne ulykksalige kjensla av dårlig tid, straks eit born forlat barselavdelinga.

Dette er altså ein fiktiv konkurranse fordi den, som vi har sett, ikkje forhold seg til objektive kriteria i tilværet kring oss. Vår vesle komplekse, og urolege klode krev ikkje meir formell kunnskap tidligare enn før. Den har ikkje bruk for fleire quiz-mestre. Det den krev er meir humanisme, meir tverrkulturell forbrødring, meir toleranse og empati og ikkje minst, meir kjærleik til naturen. La det være kjernen i ein kvar læreplan. La det prege kvardagen til alle born.       

Trenger vi "Det andre barnehageløftet"?

På en internasjonal konferanse om det som internasjonalt kalles «Early Childhood Education and Care (ECEC)», hadde jeg nylig glede av å høre lederen for EU-kommisjonens ekspertutvalg legge frem en handlingsplan for kvalitet.

Jeg ble sittende å tenke på den norske debatten om barnehager, som i høst har blitt preget av kunnskapsministerens visjon om det såkalte «andre barnehageløftet». Det skal handle om innhold og kvalitet, og det ligger tydelig i kortene at barnehagens vekt på læring skal styrkes, og at sektoren skal få en jevnere og mer forutsigbar kvalitet enn nå.

Det bør derfor ikke overraske noen om den kommende nye rammeplanen for barnehager styrker fokuset på spesifikke faglige læringsmål og resultatkontroll.

Etter å ha hørt på EU-kommisjonens ekspertutvalg er det åpenbart for meg at Kunnskapsdepartementet ikke orienterer seg godt nok hverken i norsk virkelighet eller i internasjonal forskning på feltet.

I den ene grafiske fremstillingen etter den andre ble forsamlingen vist hvordan det nesten uten unntak kun er 4 land som allerede har de anbefalte kvalitets-kriteriene inne – det er de skandinaviske landene.

Å gi alle tilgang til barnehage ses på som den viktigste forutsetningen for å gi resten av utdanningssystemet gode forutsetninger for å løse sine oppgaver. Tilgjengelighet og pris er kvalitetskriterium nummer en, og der ligger Norge godt an. Målsetningen i EU/EØS-området er at 33 prosent av barn under 3 år skal ha et barnehagetilbud. Bare 1 av 3 land har nådd dette målet. I Norge har nær 80 prosent et slikt tilbud.

En annen utfordring internasjonalt er å sikre læreplaner som avspeiler hensynet til barnets helhetlige utvikling. Det advares med andre ord mot planer som er dominert av standardiserte læringsmål fag for fag– eller en barnehagehverdag preget av isolert intellektuell trening.

Helhetlig tilnærming til barns læringsprosesser som i tillegg til barnets tenkning også tar hensyn til sosiale og følelsesmessige prosesser, blir løftet frem som en målsetning. Her er det mange land som har en lang vei og gå. Vår hjemlige rammeplan har målformuleringer og et pedagogisk grunnsyn på plass som ser hele barnet, viktigheten av lek og som gir rom for barns medvirkning.

Det hadde vært synd dersom en ny rammeplan skulle komme til å skusle bort disse kvalitetene i den tro at en mer skolepreget læreplantenkning gir bedre kvalitet. En fremtidsrettet tanke ville heller være å se kritisk på skolens læreplan for de første skoleårene. Her var også lederens for EU-kommisjonens ekspertutvalg tydelig. Barns behov for å lære i meningsfulle situasjoner som  også engasjerer barnets følelsesliv forsvinner ikke i 5-års-alderen.

Dersom man hadde latt de første skoleårene også bære preg av en helhetlig tilnærming til læring,  sammenheng mellom fagene og  barnets behov for lek og kroppslig utfoldelse, ville man i større grad ha hele mennesket i et livslangt læringsperspektiv for øyet.

Barnehagens metodikk burde være et forbilde for skolen, og derfor blir det problematisk å gå inn i «det andre barnehageløftet» med en holdning om at sektoren er preget av tilfeldigheter og slurv. 

Allikevel har vi utfordringer. UNICEF stilte i 2008 opp 10 såkalte «benchmarks» for kvalitet i tilbudet til de yngste barna innen OECD. Norge imøtekommer alle unntatt to: De to som setter standard for andelen ansatte med pedagogisk eller annen relevant utdanning. Her gjenstår mye.

Økt tilgjengeligheten på utdannet personell har selvfølgelig betydning for kvaliteten i tilbudet. Et faglig og profesjonelt blikk for innholdet i omsorgs-, lek- og læringstilbudet i barnehagen er viktig ikke minst for å kunne sette ord på verdien av en helhetlig tilnærming til læring med leken som omdreiningspunkt.  Vi trenger rett og slett flere eksperter som kan reise sin stemme i det offentlige rom på vegne av de yngste barna.

Å styrke utdanningsstedene blir derfor viktig, selvfølgelig for å øke antallet barnehagelærere, men også for å øke kvaliteten på utdanningen. . Ikke minst vil det være viktig å øke satsingen på barnehageforskning. Vi trenger kunnskap om hva som gjør en barnehage god. Men rammeplanen er det ingen grunn til å gjøre større endringer i. Den er slik den er i dag, ikke et hinder for god kvalitet.

Jeg mistenker motivet bak det såkalte «andre barnehageløftet» å være et ønske om å bli en kunnskapsminister som vil bli husket for noe, slik Kristin Halvorsen vil bli husket som den som ga alle tilbud om plass. Å bli husket for en reform er derimot ikke en god ting i seg selv. Det er mange eksempler på reformer som ingen ville gjort om igjen – slik som reform-94. Denne reformen bidro til å gjøre yrkesopplæringen så teoritung at frafallsprosenten blant gutter i videregående opplæring i yrkesfag skjøt i været. Få vil kalle denne reformen en genistrek.

Jeg er redd en innholdsreform som gjør den samme feilen i den andre enden ved å øke fokuset på målbar læring i basisfag i barnehagen, også er i den kategorien.

(først publisert i Vårt Land 31.10.14)

Hjelp, han teller meg!

Hvem husker ikke Prøysens udødelige klassiker om geitekillingen som kunne telle til ti – en uhøytidelig harselas over motstanden mot å bli talt, målt og veid – mot å bli redusert til et tall. Og talt, det blir vi. Målstyring i offentlig sektor har de siste tiårene medført det ene tellekantsystemet etter det andre hvor resultatoppnåelse effektivt blir målt og reportert oppover i ansvarskjeden. Men ikke alle deler geitekillingens begeistring for tall.

Skepsis mot målings-systemene er forståelig og høyst betimelig, spesielt når det er barns læring og utvikling som skal under lupen og tallfestes. Barnehagene er blant de offentlige tjenestene som lenge har vært spart. Men i disse dager er endringer i barnehageloven ute på høring som skjerper dokumentasjonskravet. Endringene som foreslås bryter med to viktige prinsipp for fagfolkene som arbeider med barna og for barnas foreldre – to prinsipper som har bidratt til at sektoren har hatt så stor tillit blant brukerne.

For det første endrer det prinsippet om at det er et profesjonelt skjønn hos den enkelte fagpersonen som avgjør hvordan barnas læring og utvikling skal dokumenteres og hvilke standardisert målingsverktøy som eventuelt skal brukes. I utkastet til endringer foreslås det at det er barnehageeier som skal kunne bestemme hvilke systemer og verktøy for dokumentasjon som skal benyttes.

For det andre fjerner forslaget foreldrenes rett til å ha innflytelse over hvilke opplysninger om deres barn som skal samles inn og oppbevares. Det slås fast i forslaget at det er urimelig at foreldre skal kunne motsette seg den dokumentasjonen om enkeltbarns læring og utvikling som er nødvendig å innhente for at barnehagen skal kunne utføre sine lovpålagte oppgaver.

Det er lett å se logikken bak disse to endringene. I en ansvarsstyring-tankegang er eiers ansvar for å sørge for gode nok resultatmålinger helt avgjørende. Da er det ikke opp til den enkelte fagperson å velge hvordan man dokumenterer måloppnåelse. Dette er vi vant til fra skolen. Det er ikke rektor eller kontaktlærer som velger karaktersystem, eller om de nasjonale prøvene skal gjennomføres eller ikke, og spør ingen foreldre om tillatelse for å bruke karakterskalaen på barnas prestasjoner eller oppbevare eksamensresultater i skolens arkiv.

Hva er så problemet? Hvorfor reagerer kua i Prøysens fortelling når kalven klager på at den blir talt? Det er en vesentlig forskjell på skole og barnehage når det gjelder hva som er gjenstand for måling. I skolen begrenser kartleggingen seg tross alt til spesifikke faglige kompetanser. I barnehagen er det mer enn som så.

Det ligger i små barns naturlige tilnærming til verden at man ikke kan skille mellom faglige læring, emosjonelle prosesser, personlighetsutvikling og sosiale fungering. Rammeplanen for barnehager legger derfor opp til det som kalles «helhet og sammenheng i omsorgs- og læringstilbudet»

Kartleggingsverktøyene som er tilgjengelige samler derfor også inn informasjon om ganske intime personlige forhold omkring det enkelte barnet; hva barnet liker å leke med, hvordan det reagerer på grensesetting, hvordan barnet løser konflikter med andre barn eller hvor innadvendt eller utadvendt det er, for å nevne noe.

Det er derfor gode argumenter for at foreldres mulighet til å ha innflytelse på hva som skal dokumenteres om deres barn og hvordan det skal gjøres, bør ivaretas i større grad i barnehagen enn i skolen. Fordi de aktuelle kartleggingsverktøyene er så person-inngripende, er det også viktig å beskytte rommet for det profesjonelle skjønnet som ligger til grunn for valg om, hva og hvordan enkeltbarn skal kartlegges.

Hvordan fungerer dette i dag? Selv om flere barnehageeiere dessverre allerede har valgt kartleggingsverktøy som de pålegger sine barnehager å bruke rutinemessig på alle barn, vil de fleste barnehagelærere ha ulike verktøy tilgjengelige som kan brukes dersom pedagogens faglige skjønn tilsier at dette kan være nyttige i forhold til enkelte barn. Foreldre må aktiv samtykke til at det tas i bruk, og som oftest blir dette valget gjort i tett dialog mellom barnehagelæreren og hjemmene.

Forslaget til endringer i barnehageloven vil frata foreldre denne rettigheten og pedagogene rommet for dette skjønnet. 

Det er mulig å forsvare i lys av ansvarskjedens krav til standardiserte og pålitelige mål på resultatoppnåelse, men det svekker barns rett til å beskytte sine mest personlige forhold mot vilkårlig karlegging, og det svekker barnehagelærerens mulighet til å utøve faglig skjønn i saker hvor systematisk dokumentasjon er nødvendig. Det kan dermed også svekke det tette båndet mellom barnehagene og hjemmene som er avgjørende for den store tilliten sektoren til nå har hatt.  

Dette er derfor nok et eksempel på hvorfor målstyring som forvaltningsprinsipp ikke er egnet for sektorer som helt og holdent er basert på menneskelige relasjoner. Kuas motstand mot at kalven blir talt er verd å ta alvorlig.