La oss håpe noen følger etter.

Derfor er barnehage viktig - også for de yngste.

Forsiden av VG 31.07. bar bud om klare konklusjoner i retning av at barnehage for barn under 2 år er skadelig. Heldigvis var innholdet i artikkelen mer nyansert enn som så. Det er kvaliteten på barnehagen som er avgjørende for i hvilken grad barna har glede eller tar skade av oppholdet. Trygge relasjoner med faste stabile voksne ble fremhevet som vesentlig. Det er vanskelig å si seg uenig i dette, og både Joacim Haarklou, Christian Beck og Lars Smith er verd å lytte til. Allikevel mangler artikkelen noen vesentlige momenter.

Barnehage er i vår tid og i vår kultur en sosial arena for barn som erstatter leken i gata eller de store barneflokkene på gården. Barnekulturen trenger steder å utfolde seg, og dens ulike språklige og rituelle omgangsformer som formildes fra barn til barn lever sterkt i barnehagene, dersom personalet er flinke til å gi rom for barnas frie aktivitet i lek og kroppslig utfoldelse.

Tradisjonelt mente man at de yngste barna derimot hadde liten eller ingen interesse av sosialt liv, men at dette etter hvert vokste frem som en frukt av økt språklig og kognitiv kapasitet. Barnehage for de minste ble, i lys av denne forestilling, et sted hvor erstatning for mor-barn relasjonen i tette stabile voksenrelasjoner fort blir det dominerende fokus. Barnehage for de yngste blir et nødvendig onde hvor tapet av den hellige tosomheten mellom foreldre og barn så godt som mulig skal kompenseres. VGs artikkel bar tydelig preget av dette.

Nyere forskning på småbarnskultur, blant annet utført av Gunvor Løkken ved Høyskolen i Vestfold, viser derimot at også blant de yngste barnehagebarna - gjerne kalt Toddlere - er det et rikt sosialt liv, uavhengig av deres språklige eller kognitive modenhet. Toddlerkulturen har alle kjennetegn på en kultur for øvrig. Den har sitt et eget særskilte språklig utrykk, selv om de for majoritetskulturen (vår egen) mangler forståelige ord og begreper. Den har sine riter, sine normer og verdsettingsregler, sine hellige steder og sin folklore. Forskningen viser at disse kulturelle ytringsformene som gjerne er svært kroppslige, danner grunnlag for senere språklig og sosial fungering.

Så lenge bo- og familiemønsteret er slik at flokker av småbarn ikke har sine naturlige arenaer i gata eller på gårdstunet, er i vår tid småbarnsavdelingene i barnehagen stedet hvor denne kulturen kan få utfolde seg. Å fremheve den hellige tosomheten mellom mor og barn som det dominerende motiv i det lille barnets verden, er derfor en mangelfull fremstilling. Dersom flere erstatter barnehagen med et barnefattig hjemmemiljø preget av au-pair-omsorg, vil mange barn risikere å miste vesentlige sosiale erfaringer som kun oppstår fra barn til barn.

Derfor er småbarnsavdelingene i dag viktige kulturelle arenaer. Men også med tanke på barnehagen som et sted for utfoldelse av toddlerkulturen, er kvalitet viktig. I enda større grad enn fravær av stabile og nære voksenrelasjoner, er barnehagene i vår tid preget av for mye voksenstyring og for mye ambisiøse læringspregede aktiviteter som stjeler tid fra barnas frie kulturelle utfoldelse.

Da jeg holdt kurs om toddlerkultur for førskolelærere i Nord-Trøndelag sist vinter, fikk jeg en henvendelse fra en fortvilet medarbeider i en barnehage der musikk var tema og lytteøvelser inngikk som en del av programmet. Det ble da forventet at ett- og toåringene skulle holdes sittende i ro på sine stoler og lytte til musikk selv om deres eneste instinktive ønske var å bevege seg fritt til tonene og rytmene i musikken. Slike eksempler på voksen-fornuftig naturstridig pedagogikk med utgangspunkt i ambisiøse læringsmål, er en trussel mot kvaliteten i norske barnehager. Rommet for barnas egen kulturelle utfoldelse blir borte.

Småbarnskulturen har i vår tid få andre arenaer å utfolde seg på. Derfor er gode barnehager med kloke voksne, viktige – også for de yngste barna.

Hva med å få læreren på middag?

I forbindelse med 20-års jubileet; her er et annet bidrag som sto på trykk for et år siden:

Dagrunn Eriksens forslag om å legge en av skolens foreldrekonferanser til hjemme var interessant lesning. Ikke minst da Steinerskolen i Kristansand ble presentert som en skole hvor dette har vært gjennomført systematisk i snart 20 år. Stolte lærere fortalte om en praksis som er preget av alt annet enn kontroll, slik forslagets kritikere var bekymret for. Jeg har selv arbeidet nesten like lenge ved denne skolen og har hatt gleden av å bli invitert inn i uttallige stuer gjennom årene, og det er svært lite som kan gi den samme følelse av ydmykhet i læreryrket enn det å bli tatt imot i døra av forventningsfulle barn og foreldre som åpner opp sine hjem.

Jeg har blitt fortalt at den gangen Steinerskolen i Oslo var ny, tjente lærerne så dårlig at det var vanlig blant foreldre å invitere klassens lærer hjem på middag på omgang. Det er naturligvis ikke begrunnelsen for hjemmebesøk slik det praktiseres i dag, men det vitner om at skole kan være mer enn en relasjon mellom kunder og tilbydere. At foreldre kjente ansvar for at lærerne ble gode og mette og at klasserommene ble vasket, er kanskje historiske kuriositeter, men peker på muligheten for at en skole kan være et felles prosjekt hvor hjemmene og skolens personell står som jevnbyrdige partnere omkring barnets læring og personlige moding. Denne tenkningen omkring skole er under sterkt press i vår tid, og Steinerskolens ene hjemmebesøk i løpet av et barns skoleløp er derfor verd å stanse opp ved.

Dagrunn Eriksen, de som har kritisert hennes utspill og Steinerskolen representerer nok ulike syn på hva skole skal være, og på mange måter kan skole beskrives som tre ulike typer institusjoner.

·        

Skole kan forstås som en del av et offentlig kontrollsystem som alliert med barnevern og helsesøster skal fange opp hjem som ikke oppfyller kravene samfunnet stiller til god forvaltning av sitt foreldreansvar. Å ha ansvar for barn er å forvalte et samfunnsgitt mandat om å gi gode og stabile oppvekstvilkår for barn, og da er man lenket i en kjede av kontrollmekanismer hvor skole er leddet over foreldrene. Skolens oppgave er innefor rammen av sitt myndighetsområde å bidra i elevenes dannelsesutvikling. Skolen skal danne et felles grunnlag for demokratisk bevissthet og nasjonal tilhørighet på tvers av klasser og sosial bakgrunn. Dette innebærer også en kontrollfunksjon overfor hjemmene. La oss kalle dette den sosialdemokratiske skolen.

·        

Skolen kan også forstås som en tilbyder av kunnskapstjenester i tråd med en klassisk markedstenkning. Foreldrene er kunder med rett til standardiserte leveranser, og skolen er forpliktet på å levere kunnskapsvarer i tråd med statlige kvalitetskrav. Skolen har like lite myndighet overfor hjemmene som nærbutikken har myndighet til å bestemme hva da gjør med varene du tar med deg hjem. Foreldres kraf overfor skolen er derimot tydelige og resultatmålinger er en naturlig følge av dette. Dette kalles gjerne den neo-liberalistiske skolen.

·        

Skole kan også være et rom for barns utvikling og vekst som innebærer finner sin plass som unike individer i et sosialt rom gjennom å møte skolens undervisningsstoff. Lærestoffet blir et middel til elevens utvikling av individuelle og sosiale egenskaper i en slik forstand at verden får betydning av en spesifikk individuell karakter i arbeid med de ulike fagene. Graden av faglig kompetanseoppnåelse sier derfor lite om graden av betydning innholdet har fått for den enkelte og hva det har bidratt med i den enkeltes dannelsesprosess. Derfor er resultatmåling uten verdi. I denne skolen er lærere og foreldre partnere med elevens frigjøringsprosess som et felles mål. La oss kalle denne skolen den dannelsesorienterte skolen.

Disse tre skoletenkningen eksisterer side om side. Alle lærere uansett skoleslag opplever nok daglig et press om å forholde seg til alle tre samtidig. Skolens økende grad av målstyring peker på at lærere skal levere standardiserte kunnskaper som varer. Samtidig er skolen fortsatt en kulturbærer og en offentlig institusjon som skal utjevne sosiale ulikheter med den kontrollfunksjonen det innebærer. Debatten om muligheten for bussing av elever fra Oslo-øst til vestkantskoler er et eksempel på dette. Midt i det hele opplever nok alle lærere et ønske om først og fremst å sette det enkelte barns personlige og sosiale vekst og utvikling i sentrum. Da er foreldre verken kunder med krav på standardiserte ytelser eller et forvaltningsnivå under som skal etterses og kontrolleres. Da blir hjem og skole partnere.

Hvordan vi opplever Dagrunn Eriksens forslag bestemmes i stor grad om hvilke type skole vi har i tankene. Motstanden mot å få flere offentlig tjenestemenn inn av døra er forståelig. Skal læreren etterse elevenes hjemmemiljø på samme måte som feieren etterser våre brannmurer og våre ovner?

Steinerskolen er tuftet på en ide om at undervisning er mer å sammenligne med åndslivsarbeid enn statsforvalting eller butikk. Det har mye til felles med kunstnerisk skapende prosesser. Derfor er skolen autonomi viktig. Derfor er også partnerskapet med hjemmene viktig. Selv om også disse skolene er under press mot stadig mer målstyring og markedstenkning, er det forfriskende at de fortsatt holder fast på arbeidsformer som kjennetegner en dannelsesorientert skole – slik som hjemmebesøk. Om ikke for å spe på en mager lønn med gratis middag i et bedre borgerlig hjem som for 50 år siden, så i hvert fall for å vise at skole fortsatt kan være et fellesprosjekt mellom hjem og skole som jevnbyrdige partnere med barnet i midten. Det inngir håp.

Steinerskole i 20 år

Snart skal min gamle arbeidsplass feire jubileum. Her er min jubileums-kronikk:

Dette skoleåret markerer Kristiansands eneste pedagogisk alternative skole 20-årsjubileum. I 20 år har forventningsfulle førsteklassinger startet sin skolegang i de pastell-malte rommene på gamle Oddernes skole, og i 10 år har elever strømmet ut i offentlige videregående skoler og senere på høyskoler og universitet eller i lærebedrifter for å forfølge sine drømmer.

På tross av usikkerhet omkring lokalisering, med en vertskommune som helst hadde sett tomten utnyttet til næring og bolig – på tross av periodevis dårlig tilgang på spesialutdannede lærere i landsdelen – på tross av offentlige angrep på pedagogikken i bøker og artikkelserier i dagspressen; Steinerskolen har fra sin spede oppstart med én klasse i 1992 vokst og slått rot.

Mange i pedagogiske fagmiljø har sett på steinerskolen som en anakronisme. Grunnleggeren Rudolf Steiners mange aparte utsagn og forestillinger fra begynnelsen av forrige århundre er ikke egnet til å skape et konsistent og lesbart teoretisk fundament for en alternativ progressiv pedagogikk. Selv om den pedagogiske praksis er tydelig, er begrunnelsene ofte av mer okkult art. Man må nok godta endel svevende, og etter manges mening uvitenskapelige, premisser for at Rudolf Steiner skal kunne sidestilles med andre reformpedagogiske tenkere som har fått betydning for skoleforskning og læreplanutvikling.

Ikke desto mindre er det flere forhold ved dagens Steinerskole som burde vekker interesse blant skoleforskere. La meg nevne ett. Steinerskolen venter bevisst med formell lese- og skriveopplæring til 2.klasse, men allikevel kan de på landsbasis vise til svært gode resultat på nasjonale prøver i lesing på 8.trinn. 1. klasse er gjerne mer i skogen enn på skolen, og er de på skolen, er klossekassa, kjøkkenbenken og dukkekroken de naturlige samlingspunktene.  

Dette er verd å kikke nærmere på. Det kan nemlig vise seg at høyt akademisk tempo og hyppig målig av oppnådd kompetanse ikke stimulerer barns langsiktige læringsevne så godt som man ville ønske. Det er åpenbart at steinerpedagogene har et vesentlig poeng når de påpeker sammenhengen mellom god språkforståelse og et rikt sansemessig og kroppslig erfaringsgrunnlag. Dette erfaringsgrunnlaget er en av lekens mange frukter, og tid til lek er vanskelig å prioritere i dagens målstyringspregede skole.

Et blikk på Steinerskolen anskueliggjør en av vår tids store pedagogiske debatter, avveiningen mellom målstyringsperspektiv og dannelsesperspektiv i skolen. Målstyringsperspektivet er output-orientert, hvor kvaliteten i skolen skal sikres gjennom systematisk og standardisert måling av læringsresultat. Dannelsesperspektivet er input-orientert, hvor valg av lærestoff og metode gjøres med henblikk på å gi optimale forutsetninger for en helhetlig utvikling av unge mennesker – personlig og sosialt.

For å sette det hele på spissen, er arbeid med fagstoff i et dannelsesperspektiv kun et middel for å oppnå dannelse. Graden av dannelse kan derimot ikke måles. Derfor er undervisning på dette grunnlaget i en viss forstand tillitsbasert.  I et målstyringsperspektiv er slik tillitsbasert undervisning ikke godt nok. Det sies at når det verdifulle ikke kan måles, gjøres det målbare verdifullt. Dermed vil middelet oppløftes til å bli målet, som om kunstneren skal vurderes etter sin palett og ikke etter sitt ferdige maleri. Spørsmålet er hvilket perspektiv som gir best forutsetning for langsiktig læringsvilje og motivasjon for skole og utdanning for flest mulig.

I lys av dette er den livskraftige 20-åringen et interessant kasus i den sørlandske skoleflora. På tross av sine flagrende silkeslør og grunnleggerens mange okkulte utsagn, minner Steinerskolen oss på det alle lærere vet så godt; Skole og utdanning har sitt egentlige siktepunkt langt utenfor standardiserte målbare kompetanser. Hele mennesket skal utvikles, og hele mennesket må involveres i læringsprosessen.

Lærestoff i Steinerskolen velges og tilrettelegges metodisk med tanke på hvordan utvikling av sosiale og personlige egenskaper best kan stimuleres. Derfor er klatretreet på turplassen faktisk en del av steinerskolens lærestoff. Der ”leser” barnets muskulatur og skjelett seg opp på naturens mangfoldige og flertydige uttrykk. Bevegelse blir til språk og begreper som gir grobunn for en forståelse av verden som kanskje stikker dypere og er bredere forankret enn det ville være uten timene i klatretreet. Men målbart er det ikke.

Det er en flott kvalitet ved norsk skolepolitikk at slike alternativ kan få leve side om side med den offentlige grunnskolen. Kan hende vil interessen for 20-åringen vokse, ikke bare blant småbarnsforeldre i byen, men også blant skoleforskere som de siste årene på ny har vendt blikket mot dannelsesperspektivet som grunnlag for undervisning. Steinerskolen minner oss om at skolens egentlige kvalitet ikke lar seg måle. Men vi merker når den er der allikevel. Gratulerer med jubileet. 

Anbefalt lesing

I Norsk Pedagogisk Tidsskrift nr. 4 - 2011 bidrar et knippe forfattere som alle er viktige alternative stemmer i den pedagogiske samtalen:

• Levende realfag!

  av Are Turmo og Edvin Østergaard

• Om Goethes färglära som «alternativ vetenskap» och kunskap om vetenskapliga kontroverser som nödvändig för naturvetenskaplig bildning
  av Bo Dahlin

• Biologi, bilder og bærekraft 

  av Linda Jolly, Solveig Slåttli og Jan van Boeckel

• Naturfaglærerens doble blikk - Fenomenologiske perspektiver på elevers -naturkunnskap

  av Edvin Østergaard

Herved er anbefalingen sent ut, og i neste nummer bidrar undertegnede.

Så skal det velges.

For skolefolk som nå har sett de siste paneldebattene er valgets time kommet. Alle partier er som ventet interessert i skole, men vær forsiktig med å gi din stemme til partier som:

A; vil gi politisk vedtatte garantier om oppnådd kunnskaps- eller ferdighetsnivå på gitte tidspunkt i kommenens skoler. Ja er der faktisk noen som tror at de kan forvalte kunnskapstilegnelse i skolene med det samme krav om standardisert ytelse som kommunal renovasjon. 

B; vil løse mobbeproblemer, disiplinutfordringer og mangel på folkesikk med vedtak fra bystyresalen.

C; vil lage verdens beste skole.

D; vil prøve ut uformelle tallkarakterer i barneskolen.

E; fortsatt tror at nasjonalt standardiserte prøver kan si noe som helst til den enkelte elev om dens egen individuelle vei til mestring og kunnskap.

Gi din stemme til de som vil gi læreren frihet, tid og trygghet til å lete etter rommet mellom en selv, elevene og fagstoffet hvor mennesker gror og kunnskap blir levende og får betydning for den enkelte

- om du finner noen der du bor

Godt valg!

Nok et hjertesukk.

I dag ga jeg elevene i 10.klasse i oppgave å lese de ulike partiprogrammene og telle antall ganger følgende ord ble nevnt: næring - familie - skole - eldre - miljø - politi - kultur.

Etter å ha fått opp alle resultatene og tegnet partienes profil i fargerike grafer på tavla, så vi at ett stikkord ga et tydlig utslag i alle partier - Skole - naturligvis.

Vi som jobber der, enten som lærer eller elev, bør være ydmyk i forhold til at vår arbeidsplass er i alles søkelys i disse valglkamptider. 

Dessverre er interessen preget av følgende tendens:

Alle vil være lærere, men de fleste verken klarer seg med så lav lønn, orker tanken på å være sammen med mange barn over lang tid med ulike behov eller greier å forholde seg til jungelen av reguleringer, dokumentasjonskrav og rapporteringsrutiner som skolen drukner i. Derfor velger de fleste å være avstandslærere. Verst er de som er lærere fra bystyresalen.

Endel politikere er desverre mer interessert i å snakke om disiplinhåndtering i klasserommet enn penger til flere lærere eller etterutdanning og lønnsløft for de som allerede er der.

Sukk!