Fra dannelse til målstyring - mot en reduksjonistisk skole.

Fra et dannelsesteoretisk ståsted vil enkunne beskrive overgangen til målstyring i skolen som å betrakte kunstnerens pallett i stede for lerretet. Det spesifikke og tilegnede faginnholdet i et dannelsesperspektiv er det som skal sette danningsprosessen i gang, mens det i et målstyringsperspektiv er hva en til slutt skal vurderes etter.

”Å oppnå kompetanse er bare en av mange mulige betydninger som kan oppnås ved et gitt innhold” sier en av dagens dannelsesteoretiske stemmer, Stefan Hopmann. Han påpeker dermed at en kvantitativ kompetansemåling tar utgangspunkt i én bestemt type mestring eller kompetansemønster som vesentlig, mens mangfoldet av mestringstyper og kompetansemønster som gjør det mulig for ulike mennesker å være deltagende i samfunnet, er underfokusert. Derfor er målstyringstankengangen en reduksjonistisk måte å betrakte barn og læring,

Dannelse er dessuten uløselig knyttet til det sosiale rommet hvor vi møtes omkring et gitt innhold og formes i rammen av fellesskapet. En standardisert målstyringstankegang blir nødvendigvis mer individfokusert i et konkurransepreget forhold til læring omkring den enkeltes grad av mestring – ikke mestring. 

Alle som kan litt om kunst, vet at et bilde er mye mer enn summen av de enkelte fargeflatene og linjene - det er åndsliv som blir synlig på lerretet - mellom flatene, fargene og strekene. På samme måte er elevene og deres utbytte av skolen, mye mer enn summen av de målbare testresultatene og karakterene. La oss aldri glemme det.

Hurra for kommunal målstyring!

For et par år siden ble det vedtatt i bystyret i Larvik at alle lærere i samtlige kommunale skoler skulle benytte seg av et bestemt belønningssystem for å bedre disiplinen. Selvfølgelig en helt absurd form for kommunal styring av læreres hverdag. Undervisning er ingen mekanisk virksomhet!

Sandefjord kommune overgår derimot dette. De har vedtatt at alle barn skal knekke lesekoden iløpet av 1.klasse. Dette og mer, skapte reaksjoner da Utdanningsforbundet i Sandefjord holdt åpent møte om resultatorientert målstyring i Sandefjord-skolen torsdag kveld. Her ble politikerene møtt med både buing og hånlatter fra ellers sindige lærere.

Hva blir det neste? Et kommunalt regulativ for når barn skal lære å gå?

Hele saken kan du lese her: http://www.sb.no/nyheter/her-var-det-lererne-som-buet-1.6142456

Pedagogikk er skadelig i store mengder.

Dette har jeg alltid ment, og Jesper Juul gir klar beskjed om det samme på http://www.nrk.no/helse-forbruk-og-livsstil/1.7295753, under tittelen "Ikke bli som førskolelærer". Foreldre blir så opptatt av å gjøre det "riktig" som oppdragere at de utsetter små barn for overdoser pedagogisk snusfornuft. I stor respekt for Solveig Husøy (undertegnedes niese) som har skrevet stykket tillater jeg å refere noe:

- Barn tåler maks 6-7 timer pedagogikk om dagen. Så må de ha et samvær med voksne der det er mye mer kontakt, omsorg og varme, og mye mer irrasjonalitet. Ellers blir de bokstavelig talt helt ute av seg,

Jesper Juul mener nonstop-pedagogikken gjør at barna ikke kommer i kontakt med sin egen kreativitet.
- Det som skjer er at barna blir avhengige av stimuli utenfra, enten det er voksne som setter igang lek eller hva de nå gjør. Når de kommer hjem, er det naturlig at de vil ha mer. Det blir en slags underholdning, sier han.
Juul mener vi må la barna kjede seg hjemme.
- Når barna sier at de kjeder seg, er det riktige svaret «Hjertelig tillykke. Det blir spennende å se hva du finner på!».
Barna vil bli frustrerte, men i løpet av maks 20 minutter er de i gang med noe som kommer innenfra, mener Juul.

Gode barnehager har Jesper Juul mye godt å si om. Der lærer barna å være barn. Det de derimot ikke lærer i barnehagen, er hva det vil si å være voksen.
- Det kan man kun lære av sine foreldre, og det krever at foreldrene gjør voksenting. At de tar seg tid til å ligge en halvtime på sofaen, shoppe eller hva de nå vil, snakke med hverandre, slår Juul fast.

Vaksinert mot Høyre!

Å lytte til Høyres skolepolitiske utspill er som alltid en grundig vaksinasjon mot å stemme partiet. (som om ikke deres ja til DLD var nok?) Det skyldes uten tvil at Høyre på sin side synes vaksisnert mot enhver skoleforskning, barndomskunnskap og allmenn sunn fornuft.

Dette ble nok en gang demonstrert i dagens "Dagsnytt 18" hvor Høyres svar på dårlige leseferdigheter var "flere timer og mer øving".

Den alltid like stoiske Peder Haug forsøkte å ymte frempå med forskningen siste funn på området: For å bli en god leser, må en ha opplevelser bak seg som gir erfarte begreper å henge bokstavene på. Det er opplevelsesrikdom og allsidig erfaring i kropp og sjel disse elevene mangler.

Dette er åpenbart begreper uten innhold for den tafatte Høyre talsvkvinnen som kvitterte med et "Ja... altså må det mer øving til!". Det er ikke bare skolebarn som mangler allsidig erfaring.

Send dem ut i skogen og opp i trærne!



Se innslaget her:
http://www.nrk.no/nett-tv/indeks/257532/

OECD har befalt.

I Aftenposten i dag ble OECDs siste råd til norsk skoleutvikling presentert, og det er liten tvil om at Kristin Halvorsen er lutter øre. La oss minne hverandre på hva OECD er - en overnasjonal organisasjon som har frie markedskrefter og maksimal økonomisk vekst som sitt mantra, og alt de gir råd om har dette formålet for øye. OECDs skoleinteresse skyldes derfor ene og alene den tanken at mer kompetanse i befolkningen gir mer økonomisk vekst.

Et av sentrale rådene de denne gangen gir er at elevene på barnetrinnet tidligere må bli klar over hva som kreves av dem, og de må gjøres kjent med hva tallkarakterene betyr.

Når disse to tingene settes sammen betyr det i klartekst: Eleven skal bli klar over viktigheten av å score høyt på de målbare indikatorene på kompetanse

Det er gode nyheter for de som vil presse karaktersystemet ned i barneskolen, men dårlig nytt for de av oss som mener skolen så lenge som mulig bør sette all læring inn i en bredere sammenheng hvor skolens innhold oppleves meningsfull og helhetlig av elevene - at det berører og engasjerer dem. Vi som vil at dannelsesperspektivet i skolen skal leve bør med andre ord være på vakt.

Å bli sosialt handlende og fritt tenkende individer som går inn i sin tid som hele mennesker med livsmot og lærelyst stimuleres ikke av å få skolens konkurransemoment og målingsregime tredt ned over små hoder tidligere.

Skal all læring handle om å posisjonere seg smart, blir også det sosiale arbeidet i skolen skadelidende. Hvordan kan vi få barn til å forstå at konkurranse, posisjonering og måling på individnivå ikke gjelder sosiale relasjonelle forhold, når det i alle andre forhold er det eneste som til syvende og sist er viktig?

Kristin Halvorsen risikerer å skyte seg selv og sitt eget antimobbeprosjekt i foten, dersom hun ikke møter OECDs råd med en helt annen skepsis enn hun til nå har demonstrert.

Freedom to learn - Carl Rogers

Dagens lesetips er psykologen, humanisten og filosofens Carl Rogers sin klassiker Freedom to learn fra 1969. Hans utgangspunkt er at selv spedbarn foretrekker opplevelser som aktualiserer eller styrker deres organisme og avviser de som ikke gjør det, og at dette leder til å forstå all læring som en verdsettingsprosess med utgangspunkt i kroppens opplevelser.

Dersom en som oppdrager unnlater å basere læring og etisk verdiutvikling på denne naturlige kroppslige verdsettingsprosessen - "our own organismic valuing process", men vektlegger at verdier og kunnskap kommer utenfra og er kognitivt overførbart som sosiale og kulturelle konvensjoner, vil vi som Rogers sier det: ”…lose contact with the potensial wisdom of our functioning and lose coinfidence in ourself".
På denne måten blir den naturlige kroppslige aktiviteten kilden til en læring er rotfestet i vår natur. Og grunnlaget for denne forestillingen er tillit til at:

"When the human being is inwardly free to choose whatever he deeply values, he tends to value those objects, experiences and goals witch contribute to his own survival, growth and development, and to the survival and development of others."

Hva betyr det for skolen? Et annet sted sier Rogers, fritt oversatt av meg "Som lærer opplevde jeg at min undervisning i beste fall var betydningsløs - i verste fall ødeleggende, fordi den tok utangspunkt i at elevene ikke kunne stole på sine egne opplevelser, men på mine".

Les mer her: http://webspace.ship.edu/cgboer/rogers.html

Logg inn på hverandre!

Av og til blir mam minnet på viktigheten av å være forsiktig med å la skolen bli dominert av dataskjermer og nettbasert læring.

I dagens Færdrelandsvennen sto det å lese at ungdom som er avhengig av eller har et overforbruk av dataspill, står i fare for å utvikle antisosial adferd. Blant annet hadde 37% av dem vært involvert i kriminell virksomhet. Skremmende tall naturligvis, og årsaken det pekes på i arikkelen er at ansiskt-til-ansikt relasjoner som er så grunnleggende for utvikling av moralske disposisjoner, sosialt ansvar og empati er en mangelvare for mange ungdom i denne gruppen.

Dette fenomenet er en del av et større bilde hvor vi i større og større grad innviteres til å leve en ensom nomadetilværelse. Tid og sted som begrensninger for sosiale nettverk eksisterer ikke lenger.Vi kan arbeide, ta utdannelse, søke informasjon, meddele oss, bli underholdt og være sosialt aktive alene på en fjelltopp, på reise eller fra nattbordet. Fysisk tilstedeværelse vil bli mindre relevant, noe som man skulle tro ville få store konsekvenser for tradisjonelle stedsbundede institusjoner som skole og arbeidsplass.

I flere bransjer foregår det paradoksalt nok allikevel en stedsaktivering. Arenaer der aktørene kan møtes ansikt til ansikt i faglige og sosiale settinger blir vedlikeholdt til tross for de nye digitale mulighetene. Vi ser det i en rekke filmer og tv-serier. Uansett hvor mobile og digitale miljøer som beskrives, er stamkafeen på hjørnet en av de viktigste scenene for relasjonsbyggingen. '

Slike arenaer bidrar til sterkere forpliktelser aktørene imellom enn de flyktig mobile forbindelsene innbyr til, hvor man kan logge seg av og på nettverket etter bekvemmelighetshensyn. Sterke forpliktelser muliggjør ikke bare bedre samarbeidsprosesser, men også mulighet for konflikthåndtering eller andre prosesser der det er motstand, noe de digitale nattverkene egner seg dårlig til. Der er avloggingsmuligheten aldri langt unna hvis stemmningen blir ubehagelig. 

Det er ingen tvil om at skolen har en viktig oppgave her, og tradisjonelt har skolen vært en viktig ansikt-til-anskikt arena for barn og unge, som utvikler dypere forpliktelser til de andre aktørene i gruppen enn de digitale og mobile nettverkene gir grunnlag for.  Det betyr at skolens oppgave parasoksalt nok er å øve barn og unge til å stå i konfliktforhold og gjennomgå prosesser som er motstrøms, i en støttende rituell ramme der avlogging ikke er mulig og hvor begrepet interface ikke bare er en data-metafor.

I skolen logger oss inn på hverandre.