Pedagogikk er skadelig i store mengder.

Dette har jeg alltid ment, og Jesper Juul gir klar beskjed om det samme på http://www.nrk.no/helse-forbruk-og-livsstil/1.7295753, under tittelen "Ikke bli som førskolelærer". Foreldre blir så opptatt av å gjøre det "riktig" som oppdragere at de utsetter små barn for overdoser pedagogisk snusfornuft. I stor respekt for Solveig Husøy (undertegnedes niese) som har skrevet stykket tillater jeg å refere noe:

- Barn tåler maks 6-7 timer pedagogikk om dagen. Så må de ha et samvær med voksne der det er mye mer kontakt, omsorg og varme, og mye mer irrasjonalitet. Ellers blir de bokstavelig talt helt ute av seg,

Jesper Juul mener nonstop-pedagogikken gjør at barna ikke kommer i kontakt med sin egen kreativitet.
- Det som skjer er at barna blir avhengige av stimuli utenfra, enten det er voksne som setter igang lek eller hva de nå gjør. Når de kommer hjem, er det naturlig at de vil ha mer. Det blir en slags underholdning, sier han.
Juul mener vi må la barna kjede seg hjemme.
- Når barna sier at de kjeder seg, er det riktige svaret «Hjertelig tillykke. Det blir spennende å se hva du finner på!».
Barna vil bli frustrerte, men i løpet av maks 20 minutter er de i gang med noe som kommer innenfra, mener Juul.

Gode barnehager har Jesper Juul mye godt å si om. Der lærer barna å være barn. Det de derimot ikke lærer i barnehagen, er hva det vil si å være voksen.
- Det kan man kun lære av sine foreldre, og det krever at foreldrene gjør voksenting. At de tar seg tid til å ligge en halvtime på sofaen, shoppe eller hva de nå vil, snakke med hverandre, slår Juul fast.

Vaksinert mot Høyre!

Å lytte til Høyres skolepolitiske utspill er som alltid en grundig vaksinasjon mot å stemme partiet. (som om ikke deres ja til DLD var nok?) Det skyldes uten tvil at Høyre på sin side synes vaksisnert mot enhver skoleforskning, barndomskunnskap og allmenn sunn fornuft.

Dette ble nok en gang demonstrert i dagens "Dagsnytt 18" hvor Høyres svar på dårlige leseferdigheter var "flere timer og mer øving".

Den alltid like stoiske Peder Haug forsøkte å ymte frempå med forskningen siste funn på området: For å bli en god leser, må en ha opplevelser bak seg som gir erfarte begreper å henge bokstavene på. Det er opplevelsesrikdom og allsidig erfaring i kropp og sjel disse elevene mangler.

Dette er åpenbart begreper uten innhold for den tafatte Høyre talsvkvinnen som kvitterte med et "Ja... altså må det mer øving til!". Det er ikke bare skolebarn som mangler allsidig erfaring.

Send dem ut i skogen og opp i trærne!



Se innslaget her:
http://www.nrk.no/nett-tv/indeks/257532/

OECD har befalt.

I Aftenposten i dag ble OECDs siste råd til norsk skoleutvikling presentert, og det er liten tvil om at Kristin Halvorsen er lutter øre. La oss minne hverandre på hva OECD er - en overnasjonal organisasjon som har frie markedskrefter og maksimal økonomisk vekst som sitt mantra, og alt de gir råd om har dette formålet for øye. OECDs skoleinteresse skyldes derfor ene og alene den tanken at mer kompetanse i befolkningen gir mer økonomisk vekst.

Et av sentrale rådene de denne gangen gir er at elevene på barnetrinnet tidligere må bli klar over hva som kreves av dem, og de må gjøres kjent med hva tallkarakterene betyr.

Når disse to tingene settes sammen betyr det i klartekst: Eleven skal bli klar over viktigheten av å score høyt på de målbare indikatorene på kompetanse

Det er gode nyheter for de som vil presse karaktersystemet ned i barneskolen, men dårlig nytt for de av oss som mener skolen så lenge som mulig bør sette all læring inn i en bredere sammenheng hvor skolens innhold oppleves meningsfull og helhetlig av elevene - at det berører og engasjerer dem. Vi som vil at dannelsesperspektivet i skolen skal leve bør med andre ord være på vakt.

Å bli sosialt handlende og fritt tenkende individer som går inn i sin tid som hele mennesker med livsmot og lærelyst stimuleres ikke av å få skolens konkurransemoment og målingsregime tredt ned over små hoder tidligere.

Skal all læring handle om å posisjonere seg smart, blir også det sosiale arbeidet i skolen skadelidende. Hvordan kan vi få barn til å forstå at konkurranse, posisjonering og måling på individnivå ikke gjelder sosiale relasjonelle forhold, når det i alle andre forhold er det eneste som til syvende og sist er viktig?

Kristin Halvorsen risikerer å skyte seg selv og sitt eget antimobbeprosjekt i foten, dersom hun ikke møter OECDs råd med en helt annen skepsis enn hun til nå har demonstrert.

Freedom to learn - Carl Rogers

Dagens lesetips er psykologen, humanisten og filosofens Carl Rogers sin klassiker Freedom to learn fra 1969. Hans utgangspunkt er at selv spedbarn foretrekker opplevelser som aktualiserer eller styrker deres organisme og avviser de som ikke gjør det, og at dette leder til å forstå all læring som en verdsettingsprosess med utgangspunkt i kroppens opplevelser.

Dersom en som oppdrager unnlater å basere læring og etisk verdiutvikling på denne naturlige kroppslige verdsettingsprosessen - "our own organismic valuing process", men vektlegger at verdier og kunnskap kommer utenfra og er kognitivt overførbart som sosiale og kulturelle konvensjoner, vil vi som Rogers sier det: ”…lose contact with the potensial wisdom of our functioning and lose coinfidence in ourself".
På denne måten blir den naturlige kroppslige aktiviteten kilden til en læring er rotfestet i vår natur. Og grunnlaget for denne forestillingen er tillit til at:

"When the human being is inwardly free to choose whatever he deeply values, he tends to value those objects, experiences and goals witch contribute to his own survival, growth and development, and to the survival and development of others."

Hva betyr det for skolen? Et annet sted sier Rogers, fritt oversatt av meg "Som lærer opplevde jeg at min undervisning i beste fall var betydningsløs - i verste fall ødeleggende, fordi den tok utangspunkt i at elevene ikke kunne stole på sine egne opplevelser, men på mine".

Les mer her: http://webspace.ship.edu/cgboer/rogers.html

Logg inn på hverandre!

Av og til blir mam minnet på viktigheten av å være forsiktig med å la skolen bli dominert av dataskjermer og nettbasert læring.

I dagens Færdrelandsvennen sto det å lese at ungdom som er avhengig av eller har et overforbruk av dataspill, står i fare for å utvikle antisosial adferd. Blant annet hadde 37% av dem vært involvert i kriminell virksomhet. Skremmende tall naturligvis, og årsaken det pekes på i arikkelen er at ansiskt-til-ansikt relasjoner som er så grunnleggende for utvikling av moralske disposisjoner, sosialt ansvar og empati er en mangelvare for mange ungdom i denne gruppen.

Dette fenomenet er en del av et større bilde hvor vi i større og større grad innviteres til å leve en ensom nomadetilværelse. Tid og sted som begrensninger for sosiale nettverk eksisterer ikke lenger.Vi kan arbeide, ta utdannelse, søke informasjon, meddele oss, bli underholdt og være sosialt aktive alene på en fjelltopp, på reise eller fra nattbordet. Fysisk tilstedeværelse vil bli mindre relevant, noe som man skulle tro ville få store konsekvenser for tradisjonelle stedsbundede institusjoner som skole og arbeidsplass.

I flere bransjer foregår det paradoksalt nok allikevel en stedsaktivering. Arenaer der aktørene kan møtes ansikt til ansikt i faglige og sosiale settinger blir vedlikeholdt til tross for de nye digitale mulighetene. Vi ser det i en rekke filmer og tv-serier. Uansett hvor mobile og digitale miljøer som beskrives, er stamkafeen på hjørnet en av de viktigste scenene for relasjonsbyggingen. '

Slike arenaer bidrar til sterkere forpliktelser aktørene imellom enn de flyktig mobile forbindelsene innbyr til, hvor man kan logge seg av og på nettverket etter bekvemmelighetshensyn. Sterke forpliktelser muliggjør ikke bare bedre samarbeidsprosesser, men også mulighet for konflikthåndtering eller andre prosesser der det er motstand, noe de digitale nattverkene egner seg dårlig til. Der er avloggingsmuligheten aldri langt unna hvis stemmningen blir ubehagelig. 

Det er ingen tvil om at skolen har en viktig oppgave her, og tradisjonelt har skolen vært en viktig ansikt-til-anskikt arena for barn og unge, som utvikler dypere forpliktelser til de andre aktørene i gruppen enn de digitale og mobile nettverkene gir grunnlag for.  Det betyr at skolens oppgave parasoksalt nok er å øve barn og unge til å stå i konfliktforhold og gjennomgå prosesser som er motstrøms, i en støttende rituell ramme der avlogging ikke er mulig og hvor begrepet interface ikke bare er en data-metafor.

I skolen logger oss inn på hverandre. 

Bry deg.

En mobbestiuasjon er som oftest er resultat av en komplisert sosialpsykologisk knute. Negative mønstre i barns relasjoner utarter seg til vonde og vanskelige floker som lærere, skoleledelse og foreldre strever med å løse opp i, men som vi ikke må stille oss likegyldige eller unnvikende til.

Jeg mener det er feil å gjøre mobbehåndtering til et juridisk spørsmål. Det fremmer bare en primitiv mekanisk tenkning om et allmennt og svært komplekst sosialt drama som mobbing er en del av, og som dessverre er et symptom på antisosiale tendenser flere forhold i vårt samfunn er preget av.

Det er ingen evidensbaserte effektive virkemiddel vi kan ty til, som om det var en fastnøkkel og en løs skrue vi snakker om. Jussen kan dessverre bare lete etter slike mekaniske kausaliteter for å fastslå skyld eller ikke skyld og kan ikke gi rom for innsikt i hvordan små mennesker er sammen og lærer sammen i store grupper i åpne rom i de mest sårbare faser av deres oppvekst. Ingenting er viktigere å forstå og vanskeligere å påvirke på en god måte enn dette. VG/Infacts mobbeundersøkelse viser at dialog med mobberne er det tiltaket flest har tro på. her er fra dagens VG-nett

- Jeg er helt enig med flertallet i meningsmålingen; Dialog er det viktigste. Lærerne må ikke vende ryggen til dette problemet. De må sette seg ned og prate med mobberne, sier Anna Holm Heide i elevorganisasjonen til VG.

- Det er altfor mange lærere og elever som bare lar mobbingen skje uten at de foretar seg noe. Kampen mot mobbing handler om å ansvarliggjøre alle som ser det, legger hun til.

I mobbeundersøkelsen går det frem at de to mest foretrukne tiltakene i tillegg til dialog med mobberne, er at mobberen bytter skole (16 prosent) og at mobbesaken varsles til politi eller barnevern (13 prosent).

Leder Mimi Bjerkestrand i lærernes fagorganisasjon Utdanningsforbundet, er glad for at de fleste foretrekker dialog.
- Alle involverte i skolen, både skoleledere, lærere, elever og foreldre må oppfatte mobbing som deres ansvar.
- Mange lærere opplever disse samtalene som vanskelige. Men det er en stor bevissthet om at de tar dette ansvaret, mener Bjerkestrand.

Både hun og Holm Heide understreker imidlertid at det ikke nytter med sporadisk inngripen mot mobberne.
- Mobbing må bekjempes og forebygges med et kontinuerlig fokus. Her nytter det ikke med kampanjer og skippertak, sier de to.

Kilde: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/brydeg/artikkel.php?artid=10038433

Elevorganisasjonen og utdanningsforbundet er på linje med folk flest, og jeg mener dette betyr at fokus på å kriminalisere skoleledelse og skoleeier gjennom mobbebøter og lovbruddsretorikk som barneombudet går inn for, ikke er i tråd med den allmenne oppfattelse av mobbeproblematikkens kompleksitet.

Les mer og vis at du bryr deg: http://www.facebook.com/brydeg

Skal skolen betale mobbebøter?

I dagens VG krever barneombudet at det innføres mobbebøter mot skoler og skoleeiere som begår lovbrudd ved ikke å gripe inn mot mobbing. Det dreier seg om flere tusen saker, og bak hver enkelt er det selvfølgelig et offer som systematisk får sitt læringsmiljø ødelagt. Men det er også overgripere som gror fast i destruktive mønstre for hvordan en oppnår sosial kontroll. Dessuten er det fortvilte lærere som ikke alltid snur ryggen vekk eller lukker øynene, men som ofte ser kompleksiteten i de negative relasjonene som oppstår i en klasse, og som strever med å finne de gode løsningene.

Jeg mener fokus på kriminalisering av mangel på mobbehåndtering ikke er veien å gå, fordi det kan tilsløre og hindre økt bevissthet på mobbingens kulturelle og sosiale røtter.

Lærere som står i fare for å kriminaliseres, ser at alle barns inderlige ønske er å unngå ensomhet og unngå å miste kontroll over sin sosiale posisjon. Dette er en mektig drivkraft i et ungt menneskets liv. Michael Foucault påsto i sin tid at alle menneskelige relasjoner dypest sett er en makt-relasjon. Elev-lærer relasjonen  naturligvis, men også relasjoner mellom elever.

Jeg slutter meg ikke til denne brutale beskrivelsen av sosialt liv, men det er erfaringsmessig ikke mye som skal forstyrre et barns oppvekst før deres relasjon med verden gradvis blir en kamp om makt for å unngå avmakt - Langsomt blir livet en kamp om kontroll, og ens handlingsmønstre overfor andre barn blir antisosialt.

Paradoksalt nok tror jeg årsaken ligger i vår naturgitte sterke sosiale orientering. Mennesket er ikke istand til å finne bekreftelse i seg selv. Vi trenger hverandre, og vi blir kun fullt ut bekreftet som individ gjennom at vi selv bekrefter andre. Av og til våger vi ikke å stole fullt ut på at bekreftelsen gjengjeldes - kanskje har man brent seg et par ganger. Da kan en begynne å søke andres bekreftelse på alternative måter. Å være fryktet er også en måte å bli bekreftet på.

Sannsynligvis er barnehagene det stedet hvor vi skal legge inn kreftene for å forebygge. Klarer vi der å ivareta den grunnleggende sosiale orientering små barn møter verden med - hvor barn og vokse kan speile hverandre - gjensidig bekreftende? Kan vi der få øye på og korrigere tidlig tegn på forstyrrelser i barnas jakt på bekreftelser?

Jeg tror observasjonsevne, kløkt og varme i arbeidet med de minste barna er nøkkelen. Skolens muligheter er begrenset når negative mønstre har festet seg, som de gjerne har når symptomene blir overtydelige. Dette betyr ikke at skolers antimobbeprogram er bortkastet, men det må basere seg på forebygging med utgangspunkt i erfaring med- og forståelse for det sosiale mønster fra tidlig barndom. Det må altså ikke være motivert av frykten for å bli kriminalisert som skole.

Les mer her: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/brydeg/artikkel.php?artid=10038105