Tallgåte

Hver bokstav står for ett av tallene mellom 0 og 9.
Hvilken bokatsav står for hvilket tall?

S + E = U
IO + Å = NLL
ELS + UF = EÅL
MÅ - Å = ML
OE + IL = NNE

Lykke til.

Lærer vi mer med blyant?

Jeg har i tidligere blogginnlegg tatt til orde for å bekjempe dualismens utslag i skolen. Kroppens betydning for læring må tas på alvor,og i den forbindelse er det fristende å referere følgende:

– Lesing og skriving er prosesser der vi bruker flere sanser. Når vi skriver for hånd, får hjernen tilbakemelding gjennom bevegelsen vi gjør, og følelsen av å ta i blyant og papir.

– Denne tilbakemeldingen skiller seg vesentlig fra den vi får når vi skriver på og føler tastene på et tastatur, sier førsteamanuensis Anne Mangen ved Lesesenteret ved Universitetet i Stavanger.

Bevegelsen man investerer når man skriver for hånd, etterlater et motorisk minne i et område i hjernen som er knyttet til sanse-motorikk. Dette er til hjelp når vi skal gjenkjenne bokstavene.

– Det tyder på en sammenheng mellom lesing og skriving, og det tyder på at sansemotorikken kan være en støtte i lesingen, forteller Mangen.

Andre eksperimenter viser at det skjer en sterkere aktivering av det såkalte Brocas-området i hjernen når vi får lest opp verb som viser til en aktiv fysisk handling, enn når vi får lest opp abstrakte verb eller verb som beskriver stillstand.

– Det samme skjer når du ser noen gjøre noe. Du må ikke gjøre noe fysisk selv. Det holder å høre om eller se aktiviteten. Det kan til og med være nok å se et velkjent redskap som du forbinder med en bestemt fysisk aktivitet, sier Mangen."

Var det noen som sa "learning by doing"?

KILDE: http://www.forskning.no/artikler/2010/oktober/267359

Skolen som forsvant.

Gårsdagens innlegg pekte på kritikken mot den utflytende og utydelige skolen som svekker lærens mulighet til god klasseledelse og dermed potensiale for læring. La meg utdype dette litt:

Skolen har som sagt de siste tiårene utviklet en elevsentrert arbeidsform som tar utgangspunkt i der eleven er. Dette har formet skolen i den nye ungdomskulturens bilde, fristilt fra tradisjoner, kontemporær og trivialisert. Skolen er ikke lenger en særegen arena for læring med egne rituelle omgangsformer - sin egen stil, men en uformell forlengelse av de unges øvrige liv.  Å åpne opp for ungdommens virtuelle identitetsverksted ved å la internett og digitale sosiale media bli en del av skolehverdagen, er en konsekvens av dette. Men etter min mening svekker denne utviklingen skolens evne til å løse sine oppgaver. La meg underbygge påstanden med følgende betraktning:

Forholdet mellom generasjonene er i endring, og grensene mellom barndom, ungdomstid og voksenverden blir stadig mer diffuse, og det ungdommelige blir et ideal for alle aldersgrupper. De nye digitale sosiale arenaer, som Facebook og Twitter, blir arenaer hvor de nye generasjonsrelasjonene kommer til uttrykk - hvor ungdom og voksenverden smelter sammen.

Der aldersgrenser, økonomi og åpningstider setter grenser for hva barn og voksne kan dele av opplevelser i den virkelige verden, tilbyr nettsamfunnene samme opplevelser til alle - hele tiden, og i musikksmak, klesstil, språklige utrykk, deltagelse i spill og annen underholdning bringes generasjonene sammen. Lærere og elever har gjerne har de samme preferansene når det gjelder musikk, film og fjernsyn og derfor søker seg mot de samme kildene og deltar på de samme digitale arenaene.

Dette bidrar til å vannskapliggjøre relasjonene mellom skolens ulike aktører, og det vil bli vanskelig for læreren å beholde sin voksenrolle og status som faglig autoritet i den digitale skolehverdagen.

Den arbeidsformen som ble innført for å gripe og engasjere elevene - der de er - blir i virkeligheten en måte å miste dem på.

sprikende skolekritikk

På den ene side, som eksempelvis kom frem i forrige lørdagsrevy på NRK, kritiseres skoler som eksperimenterer med nye organisasjonsmåter og arbeidsformer. Ansvar for egen læring, er en tenkning som har spilt fallitt, og foreldre reagerer nå på de utflytende undervisningsformene som overlater ungene til seg selv, med det resultat at de gode blir bedre og de mindre gode faller av lasset. Det ropes på tradisjonelle klasser, tydelig frontalt organisert mot en lærer med autoritet og god klasseledelse.

På den andre siden kritiseres skolen for økt akademisering og høyt målstyringspress som stresser opp læringsprosessen og ignorerer ikke-målbare dannelsesmål, i kampen for å klatre høyere på PISA-rankingen. Denne spalten har bidratt i det koret.

Andre stemmer igjen kritiserer skolen for svake resultater og etterlyser stadig mer fokus på basisferdigheter. Disse stemmene må ikke få enerett på kritikk mot skolens utydelighet og manglende struktur. Det er fullt mulig, og det eneste rette, å kombinere et dannelsesperspektiv i undervisningen med tydelig klasseledelse. Det er ingen motsetning mellom nedtoning av skolens akademisering og tradisjonelle klasser med klare forventninger til elevens arbeid.

Det er et faktum at norsk skole har havnet i det en gjerne kaller komforsonen, hvor læringstrykket er for lite og forventningene utydelige. Det er stabile og trygge relasjoner med gode lærere som er nøkkelen - men ikke bare lærere som har høy akademisk standard, men viktigst - lærere som har verden under huden, i hendene og i hjertet - ikke bare i hodet.

Tydelig klasseledelse gjør den menneskelige utvekslingen tydelig, og det er der dannelse skjer, i møtepunktet mellom lærer, elev og et faginnhold  hvor verden får betydning for den enkelte. La oss skape møtepunkt som er ryddlige, dvelende og forutsigbare - som skaper trygghet.

Less is less?

Følgende sto å lese i nettavisene forleden:

Hver fjerde skole med færre enn hundre elever er nedlagt siden 2002. Samtidig går om lag 3,8 milliarder kroner til skoleskyss.

Det er penger som ifølge kritikerne kunne finansiert nye skoler i alle landets kommuner, skriver Nationen. De siste åtte årene er hver fjerde grunnskole med færre enn 100 elever lagt ned. Ved utgangen av 2010 var det 481 slike skoler igjen i landet.

145.000 grunnskolebarn skysses til skolen hele eller deler av året. Landslaget for nærmiljøskolen har anslått at de mellom tre og fire milliardene som årlig brukes på skoleskyss, kunne finansiert bygging og drift av to nærmiljøskoler med 30 elever i alle landets kommuner.

http://www.fvn.no/nyheter/innenriks/article826851.ece

Dette bør ikke overaske noen, all den tid det er helt i tråd med anbefalinger fra OECD på bakgrunn av de dårlige PISA-målingene i denne perioden. Tenkningen er denne: Store skoler sikrer bedre og mer stabile læringsresultater, på samme måte som store sykehus er tryggere med hensyn til stabile gode behandlingsresultat. Det er naturluigvis ikke hentet ut av løse lufta. Utfra ensidig kvantitative målinger er det åpenbart at less is less og more is more. Det er jo bare å telle...

I lys av en slik logikk, er det opplagt at 3,8 milliarder kanskje ikke er så dyrt, dersom en beregner inn hva samfunnet på lang sikt vinner på en mer kvalitetsikret stabil vekst av akademiske prestasjoner. 

Like opplagt er det at alt som berører menneskelivet ikke lar seg fange i disse ensidige reduksjonistiske måtene å telle, måle og veie. Uttrykket less is more, er jo nettopp et utrykk for det. Det som tilsynelatende er lite i kvantitativ forstand, rommer en mengde ikke like målbare kvaliteter som har stor verdi for oss.

OECD-tenkningen rommer ikke verdien av å ha en levende skole i et lokalsamfunn - hvor arenaen for læring også er stedet for juletrefesten eller idrettslagets basar og  hvor elever finner farens navn risset inn i garderobebenkene.

Kvantitative mål som nasjonale prøver og PISA-målinger, sier ingenting om hva tilhørighet, røtter og mangfold av møteplasser mellom mennesker gjør med elevenes totale dannelsesreise - det som til syvende og sist gjør livet meningsfullt for oss, og som bevarer i oss lærelyst og nygerrighet også for verden utenfor.

Tanker fra et frimitutt.

Barna i skolegården leker kongen på haugen. Alle lærere kjenner leken godt der vi står under snøhaugene og vurderer om leken er OK eller ikke. De har jo godt av å boltre seg nå som fotballbanen er nedsnødd, og kanskje de som står triumferende på toppen fortjener den æren. De er kanskje ikke de skarpeste i regning og norsk rettskrivning, og kan saktens behøver en seier eller to i løpet av en traurig teorispekket skoledag. Dessuten roer de så godt ned når de kommer rødkinnede og andpustne inn til timen.

Det slår meg at dette minner om noe - norsk asylpolitikk og arbeidsinnvandring.

Vi husker Kants kategoriske imperativ som baserer seg på muligheten for universelle moralske lover med basis i den enkeltes fornuft. Riktignok har ideen alltid vært beheftet med en forestilling om at den europeiske rasen var nærmere dette enn andre folk, og at en kosmopolitisk enhet på tvers av alle kulturer og etniske skillelinjer betød en foredling av folkeslagene i retning det europeiske opplysningsidealet.

Begrunnelsen var ulike, fra Kant som så opphavet til den europeiske kulturs fortrinn i natur og det tempererte klima som var spesielt gunstig i Europa, via Schlegel som betonte betydningen av det indo-europeiske språkets iboende visdom, til mer biologiske og mindre hyggelige forklaringsmodeller av rasehygienisk art

Forestillingen om vestlig levesett som høyerestående og dermed verd å eksportere som en del av den materielle og politiske utviklingsprosessen, lever derimot i beste velgående den dag i dag, sammen med oppfattningen om at livet på kloden vår er en global kongen-på-haugen-lek.  Vi står på toppen og ser det som vår selvsagte rett å kaste alle som forsøker å ta seg opp til oss, ned dit de kom fra.

Riktignok har vi i humanitetens navn innført en ordning som gjør at de som trenger beskyttelse fra slemmingene der nede får lov til å komme opp og stå mellom oss - etter grundig og skepsisfylte undersøkelser. Ellers tar vi naturligvis med glede imot de som er som oss, de som viser europeisk sinnelag og kan bidra med sine muskler i vår felles kamp for å holde oss på toppen.

Skolen skal utvikle elevene til kosmopolitisk bevissthet - en opplevelse av alle menneskers likeverd og interkulturelle slektskap.
Dette er ikke lett å oppnå når alt annen utenfor skoleporten roper imot elevene om beskyttelse av europeiske særrettigheter, lovprisning av det europeiske sinnelag som mer utviklet enn andres og beskyttelse av det vi urettmessig har karret til oss gjennom århundrene. 


Er det andre som gleder seg til våren?

En gåte.

Dette er en lite hvileskjær fra de polemiske skoleinnleggene, men har det noe med skole å gjøre?? Det kan kanskje brukes som forslag til lekse..

Om kort tid vil vi oppleve en spesiell dato, med en sjelden tallmessig konstellasjon. Vi har bare opplevd det 3 ganger før - 1. februar i fjor var forrige gang 

(Det har riktignok skjedd mer enn 3 ganger før i historien, men da må vi langt tilbake - nemlig 29.november for 819 år siden).

Nå er vi derimot kommet inn i en liten stim med hensyn til dette femomenet. Vi vil oppleve det samme 3 ganger hvert tiår frem til lille nyttårsaften om 92 år. Da vil det det gå 898 år til neste gang.

Det for holde med hint.... Men hvilke dato er det snakk om?

Ps.
Det er nyttårsaften om 102 år, ikke lille nyttårsaften om 92 år. Takk PK.